Publisert
1/3/2021
av
Øystein Thorsen
- Verste av oss på lang tid, var Mowbrays kommentar.
Forutsetningene var velkjente på forhånd: to lag i trøbbel, med en hjemmebane-joker i form av at Birmingham ikke har tapt mot oss på de siste syv, samtidig som deres hjemmeform i det siste har vært ytterst skral.
Det skulle vise seg at den siste faktoren var den gjeldende, da Blackburn innkasserte seieren, og fikk med det en foreløpig slutt på den stadig nedadgående spiralen.
Man kunne håpe på et godt resultat allerede i innledningen av kampen, for det var gnist i Mowbrays overraskende lagoppstilling. Sjefen har i flere intervjuer innrømmet at han har savnet kjempeviljen til Lewis Travis, og ute av det blå var unggutten i dag med fra start. På midtbanen noterte også Davenport sin første kamp fra start og på høyrebacken fant vi Douglas.
Til tross for noen krumspring i laguttaket satt spillet godt, og gjestene fosset mot et Birmingham som kanskje fortsatt var rystet etter 0-4-tap på eget gress rett før årsskiftet.
Etter ti minutter kom også uttellingen. Elliott fikk en ny assist da Armstrong ble spilt fram. Toppscoreren hadde masse plass, og før hjemmeforsvaret i det hele tatt hadde muligheten til å ta han igjen ble ballen plassert til side for keeper.
Dette var første gangen på seks forsøk at Blackburn scorte i en førsteomgang, og målet må ha gitt mersmak, for det ene angrepet etter det andre ble skapt, som Birmingham kun med nødskrik kunne avverge.
- Jeg synes vi var ganske skarpe de første tjue minuttene, det kunne ha vært 3 eller 4-0 til pause, sa Mowbray etter kampen.
Både Brereton og Gallagher ville også gjerne på scoringslista, og Armstrong var nære sitt andre, men til tross for godt trykk mot vertene i en 35 minutters tid ble ikke ledelsen større.
Særlig Gallaghers forsøk var heftig, og kun en decimeter eller to i fra å bli kandidat til årets mål.
Kun sporadisk gjorde Birmingham egne forsøk, noe man som Blackburn-supporter var glad for, for dette var sesongens mest fantasifulle forsvarsfirer, av alle varianter Mowbray har vært nødt til å komponere, og vi ville helst ikke se dem bli satt på altfor store prøver.
Mot slutten av første omgang skjedde noe med Blackburn. Kampen endret karakter og flyten, farten og sjanseproduksjonen forsvant omtrent fullstendig. Om det var at lufta gikk ut av Mowbrays utvalgte eller om det var Birmingham som sakte våknet kan diskuteres. Uansett hvilken forklaring man velger kunne vi konstatere at noen trusler ble fremmet mot Kaminski, og en viss påvirkning må dommeren også ha hatt. Dømmingen var i alle fall inkonsekvent der diverse tvilsomheter fra vertene ble sett på som barnemat.
Birmingham vil på sin side hevde at de ble snytt for straffe i første omgang.
De siste ti minuttene av første omgang skulle bli som et frampek for hva som ventet i andre. Flyten var borte i Blackburn-laget og feilpasningene florerte - og vi må nok takke for at det var en så pass dårlig motstander på motsatt banehalvdel. For en nøytral tilskuer kan ikke kampen ha vært noe særlig. Timen passerte stadig uten en kvalifisert målsjanse, noe Mowbray forsøkte å rette på ved å få inn Rothwell og Dack. Kort etter måtte Travis - ikke uventet - ut. Han hadde ikke mere i tanken, noe som er naturlig etter flere uker på sidelinjen.
Friskt blod og offensive krefter hjalp dog ikke med det samme. Rothwell fikk til lite og Dack var ganske usynlig.
Men som sagt, det var lite i Birmingham sitt spill som tydet på umiddelbar fare. Det største uromomentet var at man vet at i fotball kan et enkeltøyeblikk med passe miks av dyktighet, flaks og tilfeldigheter være nok. Mowbray kan ha håpet på at noe slikt skulle oppstå da Dolan ble siste benyttede innbytter, på plassen til Armstrong.
Og unggutten skulle gi vertene hodebry for han var frisk og offensiv, og når den unge teknikeren nær sagt alene utfordret Birmingham-forsvaret kunne plutselig Dack vise at skadefraværet ikke har tatt fra ham evnen til å snuse opp en situasjon.
Overmakten ble for stor for Dolan - det var tross alt tre mot en - men en svak klarering fra forsvaret landet rett foran Dack som reagerte umiddelbart og klinket til en 2-0-scoring, limt inntil keepers venstre stolpe.
Dack is back!
Når vi da i tillegg holdt nullen for første gang på ti kamper var det mange forbannelser som ble brutt i denne kampen.
- Egentlig fungerte vi ikke, jeg var irritert, for det var noe av det verste vi har prestert på lang tid, men vi vant 2-0 og holdt nullen, selv med de fire vi stilte opp med, sa Mowbray i følge Lancashire Telegraph.
I tillegg til seieren og null baklengs var sjefen naturligvis glad for Dacks scoring.
- Jeg har sagt det før, at vi kunne vunnet flere kamper hvis vi hadde slik klasse, den kvaliteten som han har. For han var rimelig borte før scoringen. Det er ennå vanskelig for ham å komme inn i tempoet som kampene har, men talentet og evnen til å score mål er ikke noe han mister.
- Jeg fikk høre at vi hadde to skudd på mål i andre omgang, noe som er ulikt oss. Men vi vant, tar poengene våre og setter oss på bussen hjem.
Så Mowbrays ord om kampen var stort sett av den kritiske sorten, men det er noe med å kunne tone ned en seier - man vet uansett at man har vunnet. Og det hadde nok ikke vært klokt å hause opp denne seieren, for den var ikke trygg før i det 85. minuttet, og alle kunne se at spillet ikke fungerte i lange perioder.
Ingen friskmelding med andre ord, men nå har alle involverte en seier de kan suge på i de to ukene man har frem til neste seriekamp, der vi skal revansjere saboterende møkkafotball, for neste motstander er Stoke.