Publisert
12/10/2025
av
Øystein Thorsen
Fortsatt bare en seier hjemme.
I etterdønningene av 1-1 mot Oxford er det deprimerende at en må være glad for å ikke ha tapt i alle fall.
Men det føles som ett tap allikevel, og hadde det vært en bedre motstander er det ikke godt å si hva sluttresultatet hadde blitt.
Undertegnede har en teori om at Blackburn i visse kamper lar seg dra ned til en dårligere motstanders nivå, og det så litt sånn ut hjemme mot Oxford. Vertene startet ikke særlig hensiktsmessig, og da kom også den første sjansen i gjestenes favør da Greg Leigh headet over etter åtte minutter.
Virkelig skummelt så det ut da Mark Harris sendte av gårde en markkryper som gikk rett utenfor Pears venstre stolpe.
Blackburn fikk lite til, selv om det var noen forsøk. Spesielt ved et tilfelle da Gudjohnsen headet et innlegg ned til Gardner-Hickman.
Kun en temmelig oppsiktsvekkende redning forhindret 1-0 der, men vi skulle absolutt ha ledet.
Ellers i første var det lite å se fra to temmelig tannløse lag som skapte lite - helt til tilfeldigheter og panisk forsvarsspill gjorde seg gjeldende i det første overtidsminuttet.
Ei lompe av et frispark inn i boksen, mislykkede headinger rett opp i luften fra gutta våre, og en relativt tilfeldig Oxford-mann, Ciaron Brown. I og for seg en knallhard volley som Pears kunne gjøre lite med.
Dermed lå vi under til pause, og kravet var å få på plass energi og vilje. Da de fire overtidsminuttene tikket ut var Blackburn ni mann på banen for Miller og Gardner-Hickman lå på sidelinjen.
Kun Miller returnerte etter hvilen, så det er en viss fare for at TGH er skadet. Pratt ble også byttet ut.
Inn kom Cantwell og De Neve, og det kan ha gitt laget en boost for spillet tok seg opp og det samme gjorde sjanseproduksjonen.
Ohashi var den som begynte å sette gjestenes målvakt på prøve, da han fikk en enorm sjanse etter nydelig innlegg fra Alebiosu. Ohashi møtte ballen med hodet - rett i hendene til keeper.
Det blir vanskeligere og vanskeligere å tro at O-Chan kommer til å bidra med stort annet enn løping denne sesongen, for den sjansen var stor.
Heldigvis ble det utslagsgivende da vår andre japaner headet mot mål etter et Miller-innkast fra venstre. Morishita var først på andreballen da han satte inn et hodestøt som stoppet i armen til Jack Currie.
Straffe, Cantwell og 1-1.
Da var det spilt 78 minutter, så det var utvilsomt tid til å score et til. Men det var det jo for Oxford også. Og slik som disse lagene fremsto denne tirsdagskvelden kunne sikkert en eller annen tilfeldighet gitt utslag for en av motstanderne - selv om det kanskje ikke var noen som fortjente seieren. Baradji var kanskje nærmest med et godt treff, men plasseringen kunne vært bedre og keeper reddet uten altfor store vanskeligheter.
Så det ebbet ut i en frustrerende poengdeling, og livet med umiddelbar nærhet til nedrykksstreken fortsetter.
Ismaël virket først litt nedslått da han snakket med RoversTV etter kampen. Han visste jo at dette er et oppgjør som skal vinnes. Om han vet at Blackburn ofte brenner slike muligheter er et annet spørsmål.
- Vi skulle forsvart oss bedre på 0-1, men vi burde også ha scort tidligere da Taylor hadde sjansen, sa Val.
Først da han kunne fortelle om Cantwell kom smilet frem og sjefen virket mer entusiastisk. Kapteinen ble jo byttet inn etter hvilen.
Det er klart at det må være veldig tøft for Ismaël med så mange skader. At da Cantwell kommer tilbake - og er avgjørende - så må vel det lette litt på trykket.
- Jeg vil prøve å se på det positive, for andre omgang var positiv og supporterne var også med oss da. I det siste har vi vært nære, og vi ledet mot Wednesday. Det er mer positivitet.
Det tar vi med til Portsmouth - som på sin side sliter med å finne det lyse, liggende under streken med et poeng på de fire siste.