Publisert
9/17/2022
av
Øystein Thorsen
Annenhver kamp tapes nå for tiden.
De som skal analysere kampen mot Luton kan komme til to forskjellige konklusjoner. Enten var det tilfeldig at det ble tap, eller så var det at gutta slapp grepet i andre omgang. For helt i starten var Brereton Diaz svært nære da han lobbet ballen forbi Lutons sisteskanse, men en årvåken forsvarer klarte å rydde unna omtrent på strek.
En slik tidlig ledelse kunne virkelig ha gjort noe med utfallet, for det var ingenting i veien med guttas innsats.
Ikke i første omgang i hvert fall. De presset vertene og var helt på høyde med Luton, problemet var at ingen av lagene fikk særlig flyt i spillet. Det var som at det var to musikere som spilte forskjellige sanger og møtet mellom de to ble temmelig oppstykket, nesten kaotisk. Slikt blir det heller ikke mange sjanser av, og bortsett fra at Luton ved et tilfelle kom seg forbi forsvaret og avsluttet rett på Kaminski, var det få klare muligheter i første omgang.
Kommentatorene tenkte seg at det kom til å bli en prat i pausen om hvordan spillet skulle løftes i de siste 45, men hvis Jon Dahl hadde en slik prat kan det ikke ha blitt forstått spesielt godt, for laget som kom på banen i andre fikk det snart temmelig tøft mot vertene.
Luton tok tak i oppgjøret nesten med det samme, og snart kom det også farlige frampek.
Rett før timen var spilt klarte Luton å omsette dominansen i nettkjenning. Morris - som vi hadde advart mot - vant en duell mot Ayala i vår boks og Kaminski var sjanseløs. Sterkt av Morris, men man kan lure på hva som gikk gjennom hodet på den erfarne Ayala som tapte den duellen der. Ulikt ham.
Da var det deja vu all over again, for vi vet jo altfor godt hvor sjeldent Blackburn svarer på dette med å ligge under. Det blir sjelden utligning, og vi snur nesten aldri kamper.
Jon Dahl hadde allerede før scoringen forberedt bytter, så når Brittain kom inn for Carter og Hirst tok over for en veldig stille Dolan hadde vi håp om at Blackburn endelig skulle komme i gang med å faktisk spille fotball. Dessverre ble det ingen umiddelbar frelse, i stedet fortsatte Luton og bare ni minutter senere fikk stopper Burke lov til å ta seg framover i banen til en kjempeavslutning som Kaminski knapt rakk å reagere på.
2-0, helt klart fortjent.
Nok en gang forsøkte JDT å ta grep ved å få inn Buckley for Morton, men heller ikke dette gjorde susen. Det var rett og slett for mange spillere som ikke hadde dagen. Noe bedre ble det allikevel mot slutten, og en og annen sjanse ble skapt.
En av de bedre mulighetene hadde Hirst, men når avslutningen kom var det bare å riste på hodet.
Det mest positive med kampen var at det ikke ble mere enn to baklengs, for det kunne fort ha blitt en ny Reading eller Sheffield United dette.
Så da er vi tilbake til dette med ujevne prestasjoner. Ti kamper spilt, fem seiere, fem tap, knappen er enten på eller av, og i det siste har det vært annenhver gang.
Egentlig vanskelig å akseptere, for nå kan vi ikke skylde på at spillere er skadet eller slike ting. Joda, Carter er ikke vingback, men i forrige kamp gikk det topp. Jon Dahl har nesten en fulltallig tropp å ta av, og de samme spillerne gikk som toget for bare noen dager siden.
Men OK, Jon Dahl gjentar og gjentar at det er mange nye spillere med en ny trener i et nytt system, og slikt kommer til å ta tid. Det er vel sånn da. Vi får ta landslagspause nå og se hvordan gutta tar seg ut første oktober.