Sesongen er over, og for en sesong det var. Det begynte som vanlig med en preseason, men sommeren 2022 var  mere spennende enn vanlig. Vi hadde fått et helt nytt trenerteam, og det var mye snakk om antallet viktige førstelagsspillere som hadde forsvunnet. Tre av dem på free transfer til og med, pluss årets spiller i form av lånemann van Hecke. 
Hvordan skulle dette gå, med en manager som var vant til Allsvenskan?

Det begynte med tre strake seiere. Muligens litt heldige seiere, i alle fall veldig effektive seiere der vi brukte de få sjansene vi fikk. Men seiere like fullt. Deretter to strake 3-0-tap og et 1-0-tap hjemme for Stoke. Dermed var det litt vanskelig å bli klok på hva Jon Dahls Blackburn-lag egentlig gikk for. 
Det skulle bli enda vanskeligere å se i det neste seks ukene, for laget spilte ti kamper på rad der annenhver var seier og annenhver tap.

Oktober ble avsluttet fantastisk bra med 4 strake seiere, og november var ikke verst med tanke på seier mot Huddersfield og avansement i Carabao Cup borte mot West Ham. 
Så ble det total kræsj borte mot Burnley rett før VM-pausen. 
Desember startet like ille med stortap hjemme for Preston.
Det kunne blitt temmelig tungt å være Jon Dahl hvis ikke laget dro til Norwich og vant. Noe de gjorde med 2-0, og samtidig fikk vi innledningen på sesongens kanskje beste feelgood-historie: 
Joe Rankin-Costello sitt eventyrlige comeback, som resulterte i at han innkasserte flest banens-beste-priser av alle i troppen. 

Dessverre ebbet desember ut i to jevne tap mot Sunderland og Boro. Sunderland var vel første gangen denne sesongen at laget ble straffet på overtid, og det var første gangen at laget ikke beholdt en ledelse. Mot Boro ble kampen påvirket av Buckleys latterlige røde kort - som dommeren i ettertid ba Buckley om unnskyldning for. 
Januar begynte med to gode seiere, en av dem i FA-cupen, før vi så gikk på sesongens smell, 4-0 borte mot Rotherham. Fortsatt var laget vekslende i prestasjonene, og særlig mot Rotherham var det full blackout.
I de to følgende rundene spilte vi uavgjort for første og andre gang denne sesongen. 

Meget bemerkelsesverdig at laget ikke fikk en uavgjort før 21. januar. Det var vinn eller tap - noe som er en interessant strategi. For selv om det så fælt ut, både med tanke på antall tap og med tanke på målforskjell, var vi stadig i playoff-posisjon. 
Uromomentet var at det var veldig jevne resultater, for laget hadde vanskelig med å score mere enn en gang per kamp. 
Det positive var at Dack så ut til å ha kommet i gang, etter en høst der mange syntes det var vanskelig å forstå hvorfor han spilte så lite. 

Februar ble kanskje sesongens desidert beste måned, med sju kamper uten tap, inkludert borteseier i FA-cupen mot Leicester.
Men hjemme mot Swansea ble Dack skadet igjen. Hjerteskjærende scener oppsto når vi kunne se at talismanen forsto at dette var alvorlig. Han kom egentlig aldri tilbake, bortsett fra i fruktløse innhopp her og der. På sesongens siste dag ble han byttet inn etter 91 minutter spilt. 

Så kom Mars, med to ligaseiere som virkelig satt oss i en gullposisjon i forhold til å nå playoff. Dessverre skulle seieren mot Reading, 15. mars, være slutten på poengsankingen, og på Brereton Diaz sine scoringer. April hadde nemlig ikke en eneste seier i påskeegget, selv om vi ledet til langt på overtid mot både Coventry og Preston. 
April ble en helt utrolig "hva om?"-måned. 
Hva om vi hadde scort ett mål mot Burnley, ikke sluppet inn ett mål mot Preston eller Coventry, eller hva om vi hadde scort ett mål i 0-0-kampen mot Hull, eller vunnet 2-2-kampen borte mot Huddersfield - som vi dominerte - eller hva om vi hadde utlignet Birminghams 1-0-ledelse?
Foran neste sesong må Jon Dahl trene laget på å finne marginer, eller finne flere spillere med innstillingen til JRC og Adam Wharton. 

Carters 1-1 mot Luton, 1. mai, betydde at laget ennå kunne nå playoff - problemet var bare at vi nå var avhengige av hjelp fra Sunderland og WBA. Det eneste laget kunne gjøre var å vinne, noe de også gjorde ved å snu 3-1 til 3-4 på The Den. Dermed ble i hvert fall litt ære gjenopprettet - også for Brereton Diaz, som etter kampen bekreftet at han spilte sin siste kamp for oss. 
Men siden målforskjellen sluttet i minus var det Sunderland som kunne knipe den siste playoff-plassen - med rekordsvake 69 poeng.
Det er kanskje det sesongen vil bli husket for, blant de som ser på ligaen i sin helhet. At det var enormt mange om playoff-beinet i år, og at det ene laget etter det andre snublet kapitalt, når de faktisk hadde alt i sine egne hender. 
Kun de to på topp overbeviste, eventuelt kan vi inkludere Luton som fikk en god tredjeplass med 80 poeng. Ellers var det veldig mange lag - Boro inkludert - som viste veldig ujevne takter. 

Watford, WBA og Norwich må være mest misfornøyd, særlig siden det var rekordlett å ta seg inn i topp 6 og de har budsjett og spillere langt over snittet. Vi kan også være skuffet, for sesongavslutningen lignet veldig på fjorårets. Brereton Diaz scorer visst bare på høsten og ellers har laget veldig få matchvinnere. 
En som var en soleklar matchvinner i tidligere sesonger er naturligvis Dack, men hvor han står etter denne sesongen er vanskelig å si. 
Jon Dahl gir ham åpenbart ikke mye tillit, og spørsmålet er om han ble byttet inn på overtid mot Millwall bare for å gi ham en siste opplevelse i Blackburn-drakta. 

Status for sesongen er at laget lå på playoff i 38 av 46 runder, og de var i teorien i playoff-diskusjonen helt til siste runde.
Det var det ikke mange som regnte med før sesongen.
Syvende plass er også den høyeste plasseringen siden nedrykket fra Premier League. Men en god plassering - før landslagspausen i mars - rant ut i sanden, lignende hva som skjedde i fjor. 
Det mange lurer på nå er om Jon Dahl kommer til å bli jaktet i tiden framover. Mange har merket seg prosjektet hans og det er allerede rykter om Leeds. 

Etter Millwall-kampen var dansken tømt på energi og varslet at han trengte noen dager på å hente seg inn.
- Etter et par dager tror jeg vi kan se tilbake og tenke at det var en fantastisk sesong, særlig med tanke på utviklingen vi har sett. Planen har hele tiden vært å være dominerende med ballen og i den siste måneden, mot god motstand, har vi dominert, sa Tomasson i følge Lancashire Telegraph.
I dag skriver lokalavisa at det nå er veldig viktig at klubben viser med all tydelighet at Jon Dahl og teamet kommer til å få støtte framover slik at troppen kan forsterkes. Det mislykkede januar-vinduet brukes stadig som eksempel på sånt klubben absolutt ikke må gjenta. 

Vi må satse på at dansken blir værende, ikke minst for kontinuitetens skyld, men også fordi han tross alt har gjort en veldig god jobb i sin første sesong i England. Naturligvis har ikke alt vært perfekt, alle trenere får spørsmål rettet mot seg, men konklusjonen må være at Tomassons arbeid i det store og det hele har vært bra - fornyende til og med på flere områder.
Særlig gledelig har det vært å se at 3-4 akademispillere har blitt en naturlig del av troppen.
Til og med unge Ash Phillips har vist seg uventet mye fram, delvis takket være en såkalte midtstopperkrisen i begynnelsen av sesongen. I tillegg til Ash har Adam Wharton virkelig imponert, og vi har fått se gode takter fra Jake Garrett. Helt på tampen fikk også Harry Leonard debuten. 

Det er sikkert mye mer som kan sies om sesongen, troppen og klubben, men uansett blir det enormt spennende å følge utviklingen fremover.