Publisert
12/26/2025
av
Øystein Thorsen
0-0 mot Boro - som fort kunne blitt seier.
Riverside er allerede erklært en god bane for oss, siden vi var ubeseirede der på de ti siste kampene. Derimot fikk vi en liten uro da TV-kommentatorene informerte om at forrige Rovers-tap på Riverside kom på nettopp Boxing Day - i 2012.
Historien skulle derimot ikke gjenta seg, for selv om vertene var nærmest avgjørelse dro Val og gutta hjem med et høyst fortjent poeng.
Med god statistikk i ryggen kan nok mange av de tilreisende supporterne ha vært høye i hatten, og i BRSCN sitt preview av kampen ble det slått fast at kampen var åpen.
Altså to ting helt distansert fra den tabellmessige virkeligheten, der Boro gjør en meget sterk sesong på andreplass, mens vi sitter fast i nedrykkssonen.
Virkeligheten kom for øvrig og banket på da vertene i de innledende minuttene kom til en meget farlig mulighet. Pears måtte håndtere sjansen med en god reaksjon, men det hele fremsto mindre patent.
Dermed var det nok mange som tenkte at de ikke skulle ha vært så kjepphøye, men i stedet burde respektere Middlesbrough.
Slike tanker befant seg ikke i Blackburn-spillernes hoder, for selv om vertene kom i gang noe bedre enn Val's Utvalgte begynte de tilreisende med egne påfunn. Kampen bølget frem og tilbake, slik at oppgjøret var veldig severdt og spennende.
Gutta var framoverlente - slik Ismaël vil ha det - med en krigerinnsats.
Særlig etter å passet på eget bur, og holdt nullen den første halvtimen, begynte Blackburn å ta mer og mer for seg. Cantwell hadde en særdeles livlig kamp, og han var nære assist da han spilte inn fra venstre. Henriksson - som måtte ta ansvar som spiss - gjorde en god bevegelse i boksen, men forsvareren hadde kontroll og hindret svensken fra å komme til avslutning.
Ikke lenge etter ble Ohashi spilt mer eller mindre fri på mål, men det var noen meter å springe med ball, og japaneren ble nok stresset av jagende Boro-forsvarere - noe som gjorde at skuddet ikke traff mål.
Et veldig typisk eksempel på regelen "utnytt sjansene man får", men vår venn Yuki klarte ikke det.
I stedet kom vertene uhyre nære da Whittaker hamret ballen i innsiden av stolpen slik at den spratt langs mållinjen og bare hårfint unnslapp motsatt stolpe før den gikk ut. En eventyrlig mulighet.
Rett før hvilen gikk Morishita ned med en ankelskade. Med andre ord fortsetter vi å ha en anseelig lengde på skadelista. Det så noe bedre ut før forrige runde, blant annet med Hegdes tilbake, men ikke før det begynte å fremstå positivt mistet vi Gudjohnsen i fem uker, Tavares i åtte uker og nå Mori på ukjent tid.
Dette gjør at Ismaël sin bestilling til Gestede nå er viktigere enn noen gang: Sjefen vil ha inn folk med det samme vinduet åpner, og de som ankommer må kunne score mål.
Etter en pauseprat der de garantert hadde blitt enige om å fortsette å holde buret rent begynte Blackburn andre omgang med positive tendenser. Faktisk var det Blackburn som må kunne kalles førende det første kvarteret av andre, dog med få klare sjanser. Da timen var rundet kom en dyster røst på forumet og advarte om at Blackburn var i fare, for hvis de ikke kunne avgjøre etter så pass lovende spill, så var det ikke sannsynlig at de skulle klare det den siste halvtimen heller.
Vi har jo sett flere ganger at kreftene tæres, og innbytterne har sjelden forsterket oss denne sesongen.
Det var bare at Val ikke gjorde bytter rundt 60-70 minutter slik vi er vant til. Krigerne fikk fortsette å pushe Boro, og da klokka hadde passert søtti var det vertene som så trøtte ut - ikke den besøkende tjuendeplassen. Tronstad ble derimot spart etter 75 minutter, og Taylor Gardner-Hickman kom inn. Den gode Taylor var for øvrig en av de som forsøkte å få inn en avgjørende goal. McLoughlin også, men de to karene der har åpenbart ikke mye scoring i seg. Dessverre. Ohashi kom også til en relativt god mulighet, men det ble ikke giftig nok. Allikevel et hederlig forsøk på en liten sluttspurt for Blackburn.
På bortebane mot andreplassen.
Dermed 0-0, for begge lag hadde forsvar som passet på å komme tett på motstander, og uten en klinisk angriper eller de listige revestrekene til Andri klarte vertene å holde unna.
Uansett en veldig sterk kamp av laget. Val sa det etterpå: Mot Boro må man gi absolutt alt, og det var det gutta gjorde. Helt på slutten var både Litherland og Cantwell satt ut av krampe, så det var ikke tvil om at de hadde jobba. Konklusjonen er at vi nå befinner oss på en langt triveligere 18. plass, etter to kamper på rad der vi holder buret rent - med en kamp mindre spilt enn flere av motstanderne under oss.
Nå må vi bare håpe at støtteapparatet kan få restituert spillerne før turen går til Wednesday.