Publisert
4/23/2026
av
Øystein Thorsen
En råsterk seier på Bramall Lane gjorde jobben.
Borte mot Sheffield United er normalt sett en vrien nøtt å knekke, selv om The Blades har sett langt mindre farlige ut denne sesongen. I siste runde av fjorsesongen jaktet vi tre poeng, og playoff-plass, på nettopp Bramall Lane.
I år var det seier og ny kontrakt i Championship som lå i potten.
Da kampen var i gang brukte ikke vertene lang tid på å presentere seg, men skuddet fra Cannon var ikke godt nok. Men det var helt klart et varsko, og en påminnelse om at United har noen kvalitetsspillere. Som for eksempel Gus Hamer, som i forkant hadde tatt Forshaw sitt nummer, samtidig som han spilte Cannon fri.
Etter skremmeskuddet var det Blackburn som begynte å banke på døra. Et par cornere ble produsert, og i prosessen så O'Neills gutter skumle ut. Blant annet en serve fra TGH mot lengste kryss tvang keeper Davies til å måtte dytte ballen ut.
Da klokka hadde passert ti minutter var Forshaw i en duell helt nede ved det venstre corner-flagget, men klareringen frem i banen hadde ikke god nok adresse, så kula ble snart slått tilbake mot Blackburns mål igjen. Cashin kunne rydde, og samtidig fant han Mori.
Den produktive japaneren tok mot ballen på egen halvdel, la en Sheff-U-mann bak seg før han åpnet opp vertenes forsvar med en flott ball frem til Ohashi. Landsmannen var fri på mål, og til slutt var det bare Davies som gjensto. Ohashi rundet målvakten, og 1-0 i det 12. spilleminuttet var et faktum.
Etter forrige kamp ble Ohashis evner som avslutter nok en gang debattert, men kritikken som han tidligere har høstet var denne gangen fullstendig forduftet, for måten han løste 1-0 på var et skikkelig godt stykke spissarbeid.
Kampen roet seg en anelse, hva gjelder muligheter for noen av lagene, men da halvtimen var passert skulle gjestene ta innersvingen på Sheffields beste lag. Igjen var det oppbygging bakfra, med en frispilling av Alebiosu, levert av Atcheson. Nigerianeren danset fremover, i kjent Alebiosu-stil. Den gode Ryan hadde derimot problem med å finne en medspiller, så han tok seg inn i boksen, der han sendte av gårde et skudd. Avslutningen hadde ikke nok i seg til å overliste Davies, men sisteskansen ble såpass presset at han kun klarte å slå ballen unna.
Der var Ribeiro, som la inn til Ohashi som sendte av gårde et godt hodestøt, som Davies nok en gang måtte parere. Returen gikk rett til Morishita, og da var det åpent mål og 2-0.
Siden februar har Mori tre scoringer og syv målgivende. Dette gjør han til O'Neills farligste våpen, og hvis det ikke hadde vært for Moris gode form de siste månedene tør vi ikke tenke på hvor laget hadde vært.
2-0-ledelse var ganske så fabelaktig, og kommentatorene begynte å tro at O'Neill hadde klart det han ble hentet for å gjøre:
Berge Blackburns plass i Championship.
Men det er klart at en 2-0-ledelse på Bramall Lane ikke var noen som helst slags garanti, og det var jo en times tid igjen å spille.
Dermed var det ikke akkurat jubel å se fra sjefen der han overvåket det hele fra sidelinjen.
Rett før hvilen var Blackburn på ferde igjen. Denne gangen var det Forshaw som så at Alebiosus høyreside var vidåpen, så han lempa ballen ut dit. Raskt skaffet Ryan seg overblikk og serverte et utsøkt innlegg inn i boksen, og der var Ohashi med sitt andre.
Nydelig hodestøt igjen, utagbart for sisteskansen, takket være Alebiosus fantastiske innlegg.
Det er lett å tenke seg at O'Neill hadde en veldig trivelig pauseprat, mens Robins på sin side må ha vært i fistel.
Så mange som fire spillere ble sittende igjen i garderoben.
Robins hadde jo før kampen snakket om at han ville gi publikum en god opplevelse sånn på tampen, etter at de hadde sett slik en skuffende sesong.
Dermed handlet det om å utjevne målprotokollen i de gjenværende 45.
Og de gjorde ikke dårlige forsøk, Sheffield United. De hadde absolutt sjanser som kunne blitt noe, hadde det ikke vært for at forsøkene ble litt for krampeaktige. Redusering skulle det allikevel bli da Toth ga retur på et skudd fra nevnte Hamer.
Cannon var først på ballen, og da han så en jaktende Burrows kunne spissen enkelt servere slik at vertene fikk seg et lite halmstrå.
Cannon fikk flere muligheter etter 1-3, men da han fikk heade inne i boksen traff han ikke mål. Toth var også bidragsgivende, blant annet da Hamer slo nok en ball inn i boksen.
Alt i alt var det en god laginnsats som holdt The Blades unna, og derfor får vi noe så uvanlig som en helt meningsløs siste runde i Championship.
Gudene skal vite at dette ikke er vanlig, for i tre år på rad har faren for nedrykk, eller muligheten for playoff, blitt avgjort i den 46. kampen, men ikke i år altså.
Og det må vi takke O'Neill for.