Publisert
3/14/2026
av
Øystein Thorsen
The Den er vårt place to be.
Vi har hatt mange gode opplevelser på The Den, og jammen skulle det ikke bli en til!
Gutta til O'Neill havnet urettferdig nok under mot hjemmelaget, men gode bytter fra nordiren snudde oppgjøret på hodet.
En meget uvant opplevelse for Millwall som ikke hadde tapt på over tjue kamper der de scorte først.
De første 45 dreide seg mest om Blackburn. OK, det ble ikke mange store sjanser, men Millwall hadde ikkeno.
Frykten var jo at laget som kunne sno andreplassen på tabellen skulle høvle over oss.
I stedet var det Blackburn som tvang fram sjanser og cornere, og på forumet ble spillet omtalt som "flikk-flakk" - noe vi tolker som nesten tiki-taka. Dårlig var det i hvert fall ikke.
Men siden laget bare har spilt én god omgang de siste kampene var ikke de første 45 minuttene noe som helst slags betryggelse for den resterende halvdelen.
Den kunnskapen ble bare mere ekte da det kun gikk noen sekunder før Millwall så skumle ut. Hjemmelaget fikk nok noe ekstra i tekoppen i løpet av pausepraten, for innledningen av andre føltes som en bombardering. Og i det 54. minuttet ble det slått inn i feltet til Luke Cundle som på akrobatisk vis kicket inn ledelse til vertene. Ingen av våre snappet opp målscoreren, men det hadde kanske gått for fort selv for verdenseliten, hvem vet.
Så ble bildet kraftig endret for Millwall da Zak Sturge - som siste mann - la ned Ohashi og fikk marsjordre.
Da var 59 minutter unnagjort og øyeblikkelig luktet O'Neill blod.
Inn med Jørgensen for Ribeiro og Afolayan for Cantwell. Kaptein Cantwell innledet kampen med ett elendig frispark skyhøyt over mål, men var vel ellers grei - dog uten kampavgjørende bidrag.
Vi håper han har mer og mer å by på utover i dette knalltøffe rittet mot begynnelsen av mai.
Innbytterne skulle derimot gjøre tydeligere avtrykk.
Særlig med tanke på den danske delen av forsterkningene, for vår mann Mathias snudde kampen med to meget gode scoringer.
Det første kom i det 80. minuttet da Alebiosu endelig fikk til en god leveranse i løvetannhøyde som Jørgensen lett eksperderte.
Stadig nye måltyv-tendenser på den karen.
Deretter - fem minutter senere - var det Mori som fartet fram omtrent ved sekstenmeter, observerte Jørgensen som kom farende, vippet ballen over fremrusende forsvarer og det var det.
Mathias Jørgensen kunne ikke annet enn å hamre ballen i mål med et skikkelig rifleskudd.
Da måtte det vel bare bli seier? Jo, det ble det, men - med fare for å virke negativ - det så snart utrolig shaky ut. Det ble lagt til seks minutter og ti mann sterke verter så plutselig ut til å være tjue, men Blackburn sto mot og hentet inn uhyre viktige poeng.
Revansjen som supporterne nær sagt krevde var et faktum.
Minuset i denne gledessagaen var en skade på Carter. Atcheson måtte inn rett før hvilen, og selv om unggutten gjorde en god figur vil vi helst ha en frisk Hayden.
Ser vi ørkjapt på BBC sin statistikk kan vi slå fast at vi hadde ballen mest - såkalt flikk-flakk - og vi vant nesten mer enn dobbelt så mange av luftduellene, noe som jo lønner seg i Championship. 20 mot Millwalls 9 skudd er også positivt, noe som gjorde at vi vant xG-kampen uten problem. Skudd til tross, det var bare Jørgensens reveaktige tap-ins som ble gjeldende.
Så nå er det bare å fortsette på denne måten slik at vi kan komme ut av lang tids resultatmessige blindgater.