Michael O'Neills vurdering av sin Blackburn Rovers FC-tropp fjernet enhver tvil om at dette er en hovedtrener som sier ting som de er, skriver Lancashire Telegraph.
Nordirens sjef var ikke rasende eller spesielt oppildnet da han ga sin vurdering. Likevel spisset man ørene da ordene "ikke gode nok", falt.
Kritikken mot Valerien Ismael var at han fulgte narrativet som ble lagt av dem over ham. Jeg syntes ikke det var helt rettferdig, men påstanden hans om at Rovers-troppen var sterkere denne sesongen enn forrige var mildt sagt oppsiktsvekkende. Og ganske enkelt ikke sann. Hvis den var det – hva sa det om ledelsen hans, når laget har kjempet mot nedrykk etter å ha blitt nummer sju?
Uansett, O’Neill sier sannheten. Ikke på samme provoserende måte som Jon Dahl Tomasson gjorde, men han la frem realitetene. Nakne sannheter vil ikke skade Rovers i den situasjonen de er i nå.
Hans fire første kamper har gitt ham en klar oversikt over styrkene og svakhetene i troppen. Det de som har fulgt laget tett allerede vet, er at uten sine "tunge skyts" er dette et lag som kjemper mot nedrykk. Dessverre har skader ofte gjort det til virkelighet.
Det største bekymringsområdet nå er sentral midtbane, noe som er urovekkende med tanke på at det var der det ble gjort flest inngrep i sommer. De hentet fire nye spillere, men Rovers har slitt med å finne en stabil makker til Sondre Tronstad, som starter når han er skadefri.
Det som gjorde Rovers så sterke forrige sesong, var slitestyrken, stabiliteten og påliteligheten til "Travstad". De erstattet aldri Lewis Travis skikkelig i sommer, og det har blitt tydelig.
Først var det Sidnei Tavares. Så Taylor Gardner-Hickman. Nå Moussa Baradji. Kristi Montgomery har også fått noen sjanser. Ingen har vært overbevisende nok til å bli et fast innslag. Axel Henriksson har ikke vært sett siden sin beryktede første omgang mot Ipswich Town, langt mindre spilt.
Baradji, slik jeg ser det, ser fortsatt ut til å være bedre brukt høyere i banen med færre defensive oppgaver. Hans beste kamp var mot Charlton Athletic, da han scoret to mål fra tierrollen. Likevel ville jeg spilt Ryoya Morishita eller Todd Cantwell foran ham i den rollen. Han splitter meningene fordi han kan levere vidt forskjellige prestasjoner – fra omgang til omgang, for ikke å snakke om fra kamp til kamp.
Jeg mente Adam Forshaw var Rovers’ klart beste spiller i helgen, og det bør få alarmklokkene til å ringe. Dette er ikke ment som noen kritikk av ham, men han er 34 år, ble hentet inn som en seksmåneders løsning i januar i fjor, de fornyet i utgangspunktet ikke kontrakten hans, og han må følges nøye opp fysisk.
O’Neill følte han måtte ta ham av etter 56 minutter, og så snart han gjorde det, forsvant stabiliteten på midtbanen med ham. Spillerne i ytterkanten av troppen har ikke vært gode nok, slik Nord-Irlands-sjefen påpekte.
Den nye mannen har ikke en tryllestav. Han kan bare jobbe med verktøyene han har, og frykten er at hvis Tronstad blir ute en lengre periode, vil området der kamper ofte vinnes og tapes, bli for lettvektig.
Han har nå sett på midtbanealternativene sine, bortsett fra Tavares, som så langt ikke har sett ut til å takle intensiteten i Championship. Med mindre det endrer seg, vil de håpe og be om at Forshaw holder seg skadefri.
At det er situasjonen Rovers befinner seg i, med 11 kamper igjen for å sikre plassen, er et stort varsko – og enda et minus ved sommerens rekruttering.
Man får bare drømme at det er tre lag som er svakere enn oss når man skriver 3. mai.