Opprettet 11/1/2009 3:08:06 PM
Sist oppdatert 11/1/2009 3:08:06 PM
RØD OKTOBEROktober måned har vært rød. Da tenker jeg ikke på at det har vært mange helligdager, eller at jeg har vært offer for gjentatte papirkutt på jobb. Det er poengregnskapet vårt som er rødt – BLODRØDT. Oktober har vært grusom. Med unntak av en forventet og gledelig seier over lille stakkarslige Burnley, har vi vært offer for stortap mot Arsenal og Chelsea og et «normalt» tap mot Scum i går. Ja, mostanderene har vært tøffe og vi kunne forskutere tap i 3 av 4 kamper, det er ikke det som bekymrer meg mest. Det som ødelegger nattesøvnen min er måten vi taper på. Spillet er grusomt dårlig. Lange høye baller i ingenmannsland og slapt og fraværende forsvarsspill. I tillegg stiller jeg spørsmål med hvordan Big Sam disponerer laget. Vi har riktignok vært litt rammet av svineinfluensa, men det fritar ikke Sam fra å bruke Diouf-grisen så mye som han gjør. Den mannen må plukkes av banen, låses inn i et bøttekott på Brockhall og nøkkelen kastes i River Blakewater. Hvorfor får ikke Benni spille? Hvorfor spiller vi ikke 4-4-2? Jeg mener «reservelaget» vi stilte med i ligacupen mot Peterborough vær nærmere enn første 11´er enn hva vi stiller med i serien for tiden. Hvis ikke Sam inser dette må han pakke sammen sysakene og de tekniske duppedittene sine og luske seg ut av klubben. Det hjelper ikke at årets åpning har vært verre enn fjorårets.
Nå er nok denne bloggen litt farget av at oktober har vært en dyster måned. Det toppet seg i går da Blackburn tapte mot Scum, noe som resulterte i tapt veddemål og at undertegnede må stille opp på bilde oppdresset i den røde søppelposen til vår røde nabo i vest. Som den evige optimisten jeg er, slutter jeg aldri å tro på klubben i mitt hjerte og tok i mot veddemålet i tro om lykkelig utfall. Problemet nå er at optimisten i meg har sett bedre dager. Han ligger for tiden på dødsleiet og blir svakere og svakere. Det er som om han er forgiftet med små mengder med arsenikk og tappes sakte men sikkert for energi. Noen må redde optimisten, men hvem og hvordan?
Det hender jeg våkner midt på natten og de første ordene jeg tenker på, er de som ble sagt etter ligagullet i 1995.
«Blackburn er en klubb med en fantastisk fortid, og nå med en lys framtid». De fleste av oss som har vært fan fra tidlig 90-tallet vet at denne spådommen ikke slo til. Hva gikk galt, hvorfor gjorde vi ikke mer da for å holde oss i toppen? Laget råtnet på rot, og de beste søkte andre utfordringer. Etter noen magre år, inkludert et besøk i divisjonen under, kom Hughes og vi begynte å etablere oss på øvre halvdel. Dette var fantastisk deilig. Så dro Hughes, og nå er vi litt der vi var etter ligagullet i 1995. Vi famler. Problemet er at vi har et mye dårligere utgangspunkt enn i 1995 og det gjør meg så bekymret at nattesøvnen blir forstyrret. Noe drastisk må gjøres så vi ikke havner på skraphaugen for gamle storlag slik det gikk for Leeds og Not. Forrest for å nevne noen. Jeg er jammen ikke trygg på at Big Sam er rette mann for å forhindre dette, men ingenting ville glede meg mer enn å ta feil nå.
Så hva skal vi gjøre? Jeg vet ikke. Jeg sitter bare apatisk og stirrer på tv-boksen med poser under øynene for mangelfull søvn og ser de blå-hvite løpe rundt som hodeløse høns og sparke ballen så langt de klarer så fort de får tak i den. Jeg frykter for at det store mørke uhyret inni meg skal gi optimisten min den siste hvile. For de som lurte så går det mørke uhyret til daglig under tilnavnet Coca-Cola Champinoship. Smak på det navnet – hørte jeg bittert?
Råd om hva vi skal gjøre og ting som hjelper mot lite nattesøvn og tynnslitte nerver tas i mot med stor takk. Diskuter her!
Du må være innlogget for å svare