Det var en stund siden forrige hjemmeseier, men mot QPR går det alltid veien, så da kan gutta gå til landslagspause med en god følelse.
Ikke bare tre poeng, men hele laget viste veldig god innsats og kvalitet.
Det ble derimot en litt uventet start. Ok, laguttaket i seg selv var overraskende, med så mye som seks forandringer - der det i tillegg viste seg at Kaminski, Johnson og Armstrong var klare til kamp. Men med tanke på innledningen av kampen måtte Mowbray tidlig gjøre et bytte.
Det var Evans som havnet etter i en situasjon, og når han skulle prøve å rydde opp gjorde han en manøver som førte til strekk, eller lignende, så Buckley måtte ta over.
I samme periode kom QPR seg langt inn i Blackburns boks, men avslutningen kunne Kaminski heldigvis kontrollere.
Etter det korte besøket fra gjestene var det Mowbrays utvalgte som tok tak i kampen. Hele laget fungerte godt sammen, med stadige fremrykk, i høyt tempo, mot et QPR som bare måtte prøve å stå i mot.
Av og til måtte ulovligheter tas i bruk for å stoppe de i blått og hvitt.
Etter hvert som førsteomgangen var omtrent halvtimen gammel begynte det også å komme store sjanser mot QPR-målet. Wharton hadde en flott heading som keeper mesterlig holdt ute, Armstrong hadde særlig én stor mulighet og Johnson klemte til fra utenfor boksen rett før det skulle blåses til pause.
Med litt flaks hadde vi hatt 3-0, men allikevel sto det målløst.
Andre omgang begynte annerledes ved at QPR - som hadde produsert nær sagt ingenting, bortsett fra fellinger og gule kort - satte inn en offensiv. Med ett så Blackburn-laget plutselig sårbart ut, og kom ikke inn i spillet. I de første minuttene av omgangen måtte de som så kampen spørre seg om det var to helt nye lag som hadde kommet på banen.
Heldigvis våknet Blackburn og begynte igjen med sine offensive driv, målrettet og giftig.
Da ble det også 1-0, takket være en fiffig corner hvor Elliott slo bakover i banen til Buckley som la inn mot bakerste stolpe der Lenihan kunne heade inn i feltet. Brereton hadde skaffet seg plass og ro til å kunne styre ballen flott og utagbart forbi keeper Dieng.
Velfortjent, for Brereton hadde en god kamp.
Ledelsen holdt dessverre ikke altfor lenge. 1-1 kom via straffe, etter en situasjon der kampleder mener at Kaminski tok ned midtstopper Dickie.
Muligens litt shaky dømming, men det brydde ikke Dykes seg om og ekspederte en svært hard straffe til side for Kaminski.
Utligningen påvirket allikevel ikke Blackburn i særlig grad. Gutta hadde i nesten hele kampen vist at det var de som eide oppgjøret, og man kunne se at gutta var overbevist om at de kunne gjenta ledelsen. Armstrong gjorde forsøk og Brereton kom nære. Sistnevnte skulle derimot bli sentral da han var både sterk og årvåken, tilbake i eget forsvar, der han fikk tak på kula, rev seg fri og satte inn en real Flo-passning som havnet hos Arma.
Den raske spissen kom seg først fri fra Dickie før han i duell med Dieng kunne sette 2-1 på iskaldt vis.
Med ny ledelse kunne man kjenne seg noe tryggere, men det er klart man fryktet det verste når QPR prøvde seg. Men det hjemmebakte forsvaret - der samtlige i backrekka kom fra Blackburns akademi - og en god Kaminski sto i mot.
I stedet skulle det bli 3-1 på overtid da Elliott på utsøkt vis spilte fram Arma som igjen havnet i duell med Dieng. Først sto sisteskansen mot angrepet, men da han ikke kunne fange ballen tok Arma den og satte sitt andre for dagen i tomt bur.
En flott hjemmeseier der laget kontrollerte og dominerte det meste av det som skjedde. QPR hadde noen forsøk, men alt i alt var det helt fortjent og korrekt sammenfattet at det sluttet 3-1. Kanskje det mest gledelige var hvor jevnt over gode alle sammen var. Banens beste er det sannsynligvis mange meninger om.
Forsvaret gjorde en god jobb, Johnson styrte på midtbanen, Rothwell var en stadig trussel, Elliott hadde assist, Brereton involvert i to mål og Arma satte to.
Bare å håpe at dette blir normen framover.