Publisert
10/24/2026
av
Øystein Thorsen
Første gang på to år: tre strake hjemmeseiere.
I løpet av uka har undertegnede skrevet - et eller annet sted på disse sidene - at vi ikke kan regne med at Gudjohnsen scorer to i hver kamp, med henvisning til at han scorte to lynraske mot West Brom forrige helg.
Men vi kan kanskje det allikevel, for lørdag ettermiddag ordnet islendingen seieren på egen hånd.
Det hele begynte ikke veldig fargesprakende, men vi hadde en viss føring. Særlig i innledningen, men så virket det som at gutta gikk tom for ideer. Når vi nærmet oss tjue minutter så det hele ganske så jevnspilt ut, og det var ikke så verst underholdende - selv om ingen hadde truffet mål ennå. Afolayan var den som sto for det meste av påfunn der han kom til minst fem avslutninger i første omgang.
Dessverre var det bare en som kunne nådd nettmaskene, men alene med keeper var han ikke kløktig nok.
Da klokka hadde passert førti minutter var det som at noen plutselig skrudde på en bryter. Laget angrep på en helt annen måte og Wrexham så alvorlig truet ut da Blackburn satte på trykket, og nektet å slippe. Flere muligheter oppsto, størst var den som Carter nikket via innsiden av stolpen og i keepers handsker.
I det 44. minuttet var det derimot over for gjestene da Baradji danset framover med ballen. Kula gikk videre til Morsy som med et tungt skudd tvang fram en retur fra keeper. Der var ingen andre enn På-rett-plass-til-rett-tid-Andri.
En finfin 1-0 å ha med seg inn til pausen.
Det var håp og forventninger om at gutta til Mowbray skulle fortsette med de direkte og offensive taktene i andre omgang. Helt det samme ble det ikke, det ble i stedet noe av en transportetappe. Wrexham gjorde noen forsøk, men det føltes aldri helt farlig.
Statistikken til BBC sier også at gjestene traff mål kun en fattig gang, mens vi noterte fem.
På forumet, i pausen, ønsket undertegnede blant annet at Cantwell heller kunne være på steder der han kunne sette medspillere i avgjørende situasjoner, snarere enn å være en del av det oppbyggende spillet.
I det 79. minuttet gjorde kapteinen som ønsket.
Blackburn hadde nettopp brutt en Wrexham-oppbygging og Cantwell hadde fått ballen noen meter inn på gjestenes halvdel. Nære venstre del av sekstenmeteren så kapteinen at Gudjohnsen luktet på en luke. Dermed var det bare å servere islendingen som tok mot ballen, skaffet seg nok avstand fra en forsvarer før han hamret ballen inn ved keepers lengste stolpe.
Klassescoring, øverste hylle.
Med tanke på at Wrexham hadde sett relativt ufarlige ut så langt, med sine urytmiske, nesten tilfeldige, angrep opplevdes ikke avslutningen som veldig nervepirrende.
Selv om vi Blackburn-supportere har sett litt av hvert.
Kargbo kom inn for en Fevrier - som ikke overbeviser ennå - og senere fikk De Neve noen minutter.
Det meste dramatiske som oppsto i sluttminuttene var at Garrett også trodde at han skulle inn sammen med De Neve, men nummeret hans kom ikke opp på tavla, og midtbanespillerens inntreden ble dermed forsinket med cirka ett minutt.
En meget god seier. Ikke fordi de spilte som Barcelona, men fordi de fortsetter å forsvare Ewood, og ikke minst viste de Mowbray at 3-2-tapet mot WBA ikke var greit. Det har blitt nevnt til det kjedsommelige at vi bare vant fire hjemme gjennom hele fjorsesongen. Per 24. oktober har vi oppnådd samme antall, og de tre siste er altså på rad. Skulle vi ha rotet bort nok en tomålsledelse, kanskje til og med tapt, hadde stemningen vært noe helt annet. I stedet holder vi oss i playoff-territorium.
Dette er en helt annen sesong enn det vi så i fjor, og enn det forståsegpåerne har spådd, og det er digg.