Sondre Tronstad satte sitt preg på Blackburn Rovers. Helt til det siste blødde han blått og hvitt.

Hvis noen spillere fortjente å forlate klubben i et glansnummer, så var det Tronstad. Han personifiserte alt det beste ved Rovers gjennom tre forskjellige epoker: Jon Dahl Tomasson, John Eustace og Valérien Ismaël.

Det er både brutalt og typisk at Tronstad ikke fikk avskjeden han hadde fortjent på grunn av en alvorlig kneskade. En skade som ikke ble oppdaget før etter nesten to kamper, selv om han faktisk hadde røket det fremre korsbåndet.

Som sagt – en kriger.

Tronstads kapittel på Ewood Park er nå over. Avskjedsinnlegget hans på sosiale medier bekreftet det vi har visst i flere måneder. Dette er slutten.

Han har allerede returnert til Norge. Han forteller meg at været ikke er noe bedre enn i Manchester, som var hjemmet hans i tre år. Der skal han fortsette rehabiliteringen mens han vurderer neste steg i karrieren.

Den klubben som henter Tronstad får et kupp. I 90 prosent av tiden sin i Rovers var han helt sentral, en automatisk mann på laget. Han hadde hjertet til en løve, men også den tekniske elegansen som trengs for å skille seg ut på travle Championship-midtbane.

Slik var det imidlertid ikke alltid. Det er lett å glemme Tronstads vanskelige start under Jon Dahl Tomasson. Han startet åpningskampen i 2023/24-sesongen, men fikk ikke starte igjen før i oktober i en 4-0-seier over Queens Park Rangers.

– Jeg tror det startet allerede mot Coventry. Det var da jeg følte at jeg fikk sjansen. Jeg tror Adam Wharton ble skadet ganske tidlig i kampen, minnes Tronstad i et eksklusivt intervju med Lancashire Telegraph.

– Jeg tror jeg spilte 40–50 minutter eller noe sånt. Jeg sa til meg selv: "Dette er sjansen min til å bevise meg selv og spille meg inn på laget." Så startet jeg den neste kampen, og det ble en ny mulighet til å vise meg fram.

– Det var ganske tøft i starten. Jeg tror jeg måtte venne meg til tempoet i spillet, spesielt måten manageren ville at jeg skulle spille på den tiden.

– Jeg er egentlig ikke noen sprinter, så jeg var ikke vant til å sprinte så mye. Kroppen måtte venne seg til det, sier han med et smil.

Rovers-sesongen raknet, og Tomasson forlot klubben – noe som etter hvert skulle bli et gjentakende tema i februar måned. Dansken falt ikke i smak hos alle, men Tronstad satte pris på samarbeidet.

– Han gjorde meg til en bedre spiller, insisterer han.

Da John Eustace kom inn, sikret Rovers plassen på dramatisk vis. Seirer mot Leeds United og Leicester City gjorde at spenningen levde helt til siste slutt – for Rovers gjør aldri ting på den enkle måten. Tronstad mener mye av æren tilhørte Sam Szmodics og hans 27 mål.

– Det er ganske tydelig, han var grunnen til at vi holdt oss i ligaen.

Da toppscoreren forsvant uten at en åpenbar erstatter kom inn, ville det vært lett å tro at Rovers skulle slite igjen. Men slik ble det ikke.

Seks strake seirer ble høydepunktet i en fantastisk start på 2024/25-sesongen. Rovers lå på femteplass etter å ha knust nylig nedrykkede Luton Town.

– Jeg savner det. Det var en fantastisk periode, sier Tronstad vemodig.

– Vi spilte god fotball. Når du vinner seks på rad, føler du at noe spesielt kan skje. Dessverre gjorde det ikke det.

To måneder senere var Rovers igjen på jakt etter ny hovedtrener. Eustaces avgang kom ikke som noe stort sjokk i garderoben, som var fullt klar over ryktene som sirkulerte.

Det gjorde det likevel ikke mindre vondt.

– Det var snakk om det hver eneste dag før det skjedde, innrømmer Sonny.

– Det var ikke noe stort sjokk til slutt, men det var fortsatt tøft å ta fordi de fleste av oss, sannsynligvis alle, likte ham. Han gjorde en veldig god jobb.

– Men det er også fotball. Noen ganger skjer ting du ikke kan kontrollere. Man kan ikke dvele for mye ved det.

Rovers’ form stupte da Valérien Ismaël tok over, men en rekke på tre seirer på fire kamper ga dem fortsatt håp om playoff før bortekampen på Bramall Lane.

De trengte hjelp fra andre resultater – og seier selv. Resultatene andre steder gikk deres vei, men selv om Rovers tok ledelsen, varte den bare i ni minutter.

– Jeg tenker fortsatt på den kampen hver dag, innrømmer Tronstad.

– For å være ærlig var det veldig tungt å ta. Jeg synes ikke vi spilte godt nok den kampen.

– Jeg føler fortsatt en liten skuffelse over hvordan vi spilte, og at vi ikke klarte å holde på ledelsen vi fikk tidlig.

Tronstad ble kåret til årets spiller, supporternes sang til ham ble født, og individuelt var det en minneverdig sesong – selv om laget ikke nådde målene sine.

Så kom "revolusjonen". I stedet for å bygge videre på en syvendeplass måtte Rovers rive opp troppen. Nære venner og viktige spillere forlot klubben. "Travstad"-duoen ble splittet, samtidig som Dominic Hyam og Callum Brittain også ble solgt.

– Det var alltid tøft, fordi alle vet hvilken verdi de hadde for klubben, sier Tronstad.

– Hvordan de spilte, hvordan de var som mennesker og hvor viktige de var. Det var utfordrende.

– Spillere og folk forsvinner, men vanligvis ikke alle samtidig, så det var tungt å se.

Vurderte han selv å dra?

– Man har alltid ambisjoner som spiller også, men det var ikke sånn at jeg ønsket å dra.

– Hvis det lå noe på bordet den gangen, etter at jeg hadde hatt en veldig god sesong året før, så må man alltid vurdere alternativene. Men jeg ønsket ikke å dra.

I stedet fullførte Tronstad det siste året av kontrakten sin. Allerede fra september ble det tydelig at dette var en lang avskjed, noe fotballdirektør Rudy Gestede senere bekreftet.

Tronstad er åpen om at familien var en viktig grunn til beslutningen. Kona slet med hjemlengsel, og med en liten datter handlet det ikke bare om hans egen karriere.

– Det har vært vanskelig. Alle vet at jeg har et fantastisk forhold til supporterne. De betyr mye for meg, forklarer han.

– Da jeg gikk rundt banen etter den siste kampen, gråt jeg faktisk. Det var emosjonelt fordi kjærligheten jeg følte fra supporterne var spesiell, og det betyr mye for meg.

– Jeg kan ikke takke dem nok, men jeg tror de vet hvor mye jeg setter pris på dem og støtten deres. Det var tøft, men livet går videre.

– Det er alltid en vanskelig beslutning, men man må også se på alt rundt. Det handler ikke bare om karrieren min, men også om familien.

Det største vemodet er at Tronstad ikke fikk sagt farvel ute på banen. Samtidig finner han trøst i at han forlater Ewood Park med klubbens Championship-status i behold.

For en spiller som sjelden var skadet, fikk skjebnen en brutal vending. Tronstad røk faktisk korsbåndet mot Queens Park Rangers, men fullførte kampen. Han trente videre og spilte også 90 minutter mot Preston North End før problemet ble oppdaget tirsdagen etter.

– Jeg hørte et lite "pop" i kneet da det skjedde, og tenkte bare "det var rart". Men jeg fortsatte bare, og det føltes egentlig fint. Jeg hadde ingen smerter.

– Med adrenalinet og alt det der følte jeg meg bra, så jeg spilte hele kampen, trente uka etter og spilte hele kampen mot Preston.

– Jeg kjente litt stivhet og ustabilitet, men ingen smerte. Jeg var egentlig ikke bekymret i det hele tatt. Men mot Bristol i pausen måtte jeg bare ut.

Beskjeden om hvor alvorlig skaden var, kom som et sjokk.

– Jeg tok MR og trodde kanskje det bare var en liten skade i kneet. Jeg tenkte aldri på korsbåndet.

– Så da fysioterapeuten ringte meg, var det eneste jeg hørte "ACL". Etter det husker jeg ikke hva han sa. Det var et enormt sjokk.

Selv om avslutningen ikke ble slik han håpet, ser Tronstad tilbake med stor varme. Det er ekte lidenskap når han snakker om forholdet til supporterne som støttet ham på Ewood Park og på bortekamper.

Samtidig finnes det også en liten følelse av anger over at laget aldri helt oppnådde det han drømte om – spesielt etter å ha vært så nær i sesong nummer to.

– Det har vært helt spesielt, sier han.

– Jeg har aldri hatt et slikt forhold til supportere i noen annen klubb, og det er også derfor det er så vanskelig å dra.

– Jeg har møtt så mange fantastiske mennesker i klubben – supportere, ansatte, spillere, alle sammen. Det er mange fantastiske mennesker, og det er tøft å forlate dem.

– Jeg kom hit for å lykkes, og jeg føler ikke helt at vi klarte det som lag og klubb, fordi jeg ønsket opprykk.

– Det er også litt vanskelig å svelge, spesielt når vi var så nær i fjor.

Tronstad er nå to måneder etter operasjonen og har fortsatt en lang vei tilbake. Han sykler igjen og legger gradvis på mer vekttrening for å bygge styrke rundt kneet. Han føler seg ikke helt som seg selv ennå, men framgangen kommer – sakte, men sikkert.

Så hva skjer videre?

Tronstad ønsker å være nærmere hjemmet, men ingen beslutning er tatt om neste klubb.

– Det trenger ikke å bli i Norge, vi får se, sier han.

– Jeg fokuserer bare på rehabiliteringen nå og gjør alt jeg kan for å komme tilbake på samme nivå eller enda bedre. Så får vi ta det derfra og se hva som skjer.

– Det er ingenting konkret på bordet akkurat nå som jeg kan fortelle om. Jeg må bare vente og se. Hvor vi ender opp, aner jeg ikke.

– Jeg føler at jeg har gjort nok for klubben i mange, mange år nå, så det skal nok gå bra.

Hvis ting hadde vært annerledes, kunne Tronstad kanskje avsluttet karrieren i Rovers. For supporterne var han en av de aller beste.

Til og med bedre enn Rodri.

Sondre Tronstad har satt sine spor i klubben. Vi i BRSCN ønsker han alt godt videre i karrieren og takker for hans tre år i Blackburn.