I mai i fjor satt Valerien Ismael i pressesuiten på Bramall Lane og reflekterte over at laget hans gikk glipp av playoff-plassene. Derfor føles det nesten symbolsk at hans etterfølger satt i den samme stolen etter at Blackburn Rovers sikret Championship-kontrakten nesten nøyaktig ett år senere.

Ja, dette var en sesong ulik de fleste andre. Fra en sommerrevolusjon, ekstrem uflaks med skader, dommeravgjørelser og en kamp mot nedrykk. Rovers gjør aldri ting halvveis.

Etter fire år med dekning av Rovers både hjemme og borte, var dette også en merkelig sesong for oss. Lancashire Telegraph ble utestengt av klubben i mai, og denne journalisten har ikke vært på treningsfeltet eller Ewood Park siden slutten av august. Det ville vært feil å ikke nevne det, i det som virkelig var en bemerkelsesverdig sesong.

I den tidligere nevnte sesongevalueringen snakket Ismael om stabilitet.

– Vi ønsker å beholde størstedelen av troppen, sa han.

Lite visste man hvor annerledes sommeren skulle bli.

Denne artikkelen kunne handlet utelukkende om sommeren 2025 og likevel fylt sportsseksjonen alene. Totalt signerte klubben ti nye spillere, mens seks førstelagsspillere ble solgt. I tillegg forlot Danny Batth, Andi Weimann og Tyrhys Dolan klubben etter å ha avslått tilbud om nye kontrakter.

Temaet fortsatte. Callum Brittain, Lewis Travis og Dom Hyam ble solgt etter at klubben ikke klarte å bli enige om nye avtaler. Sondre Tronstad fikk en midlertidig utsettelse, der årsaken til at han avslo kontraktstilbudet var knyttet til hjemmesyke familiemedlemmer.

Spesielt Travis’ exit var bitter. Selv om Brittain irriterte enkelte supportere etter å ha nektet å spille Rovers’ første treningskamp mot Accrington Stanley, var det kapteinens avgang som gjorde mest vondt.

En gjenforening med John Eustace i Derby County var vanskelig å svelge. Travis innrømmet at begge parter kunne håndtert situasjonen bedre. Det gjaldt definitivt også Rovers, som luftet saken offentlig og deretter valgte å holde Ismael unna spørsmål om temaet på pressekonferanser.

Hyams overgang på deadline day var kanskje den mest uforståelige av alle. Før det som ville blitt hans 50. strake Championship-kamp for Rovers, avfeide Ismael alle antydninger om at han kunne forsvinne før overgangsvinduet stengte. Likevel materialiserte en sen overgang til Wrexham seg, noe som etterlot Rovers svært tynne defensivt.

Problemet handlet ikke bare om hvem som forlot klubben, men også om hvem som kom inn som erstattere. Hyam ble aldri tilstrekkelig erstattet, spesielt med tanke på hvor sent overgangen kom. Sidnei Tavares var den store midtbaneinvesteringen, men spilte bare 577 ligaminutter. Moussa Baradji, en annen spiller klubben lenge hadde jaktet på, gjennomgikk fotoperasjon og debuterte ikke før sent i november.

Selv om mye er skrevet om Tavares, Axel Henriksson og Dion De Neve, fantes det også lyspunkter. Ryoya Morishita ble kåret til årets spiller, Ryan Alebiosu viste seg å være et kupp på høyrebacken, og Andri Gudjohnsen viste glimt av en spiss som kan score mål på dette nivået. Lewis Miller og Sean McLoughlin var også pålitelige signeringer, hvor sistnevnte avsluttet sesongen med flest spilte minutter.

Utvikling hadde definitivt blitt til revolusjon. Kanskje ikke overraskende startet Rovers tregt. Resultatene var dårlige, men det fantes en genuin tro på at prestasjonene var gode. Birminghams snuoperasjon på overtid i august oppsummerte det hele. Alle underliggende tall tydet på at Rovers hadde kapasitet, men manglet kynisme i begge ender av banen – særlig offensivt.

Men etter hvert som tapene hopet seg opp, økte presset. Rovers vant bare to av sine første åtte kamper, og ingen på Ewood Park. Tilskuertallene sank, og de samme problemene dukket opp gang på gang.

Det tok helt til 25. oktober før Rovers tok sin første hjemmeseier. Den kunne kommet tidligere, hadde ikke banen på Ewood Park sviktet dem. Det var én av to avbrutte kamper i 2025/26-sesongen, noe som førte til at klubben rev opp det 35 år gamle gressdekket ved første anledning. Selv om det ikke var en billig prosess, understreket det også mangelen på investeringer i klubbens fasiliteter.

Et 2-1-tap hjemme mot Swansea City i slutten av september førte til et av sesongens mest minneverdige bilder. Ismael holdt opp en liste over dommeravgjørelser mot laget sitt, irritert etter at Todd Cantwell feilaktig ble nektet et sent straffespark. Det utviklet seg raskt til en intern spøk.

I realiteten hadde hovedtreneren aldri helt kontroll på situasjonen. Han snakket godt og var behagelig å forholde seg til fra et medieperspektiv. Men Rovers svingte konstant fra det ene ytterpunktet til det andre – fra starten til slutten av hans periode.

Et formasjonsskifte i oktober-landslagspausen ga noe suksess. Fire seirer på fem kamper fulgte, inkludert store triumfer over Southampton og Leicester City. Alebiosu briljerte i en mer offensiv vingbackrolle, og Gudjohnsen begynte å score mål. Ting var i ferd med å snu.

Men da Derby County kom til Rovers’ 150-årsjubileum og tok med seg alle tre poengene hjem, sprakk bursdagsballongene. Det startet en rekke med bare to seirer på de siste ti kampene av kalenderåret.

Jubileet levde heller ikke opp til forventningene, verken på eller utenfor banen. Hjemmedrakten ble ved et uhell lekket av selskapet som jobbet med det visuelle uttrykket, men en spesiell jubileumsdrakt ble i det minste lovet.

Jubileet kom og gikk, enda en lekkasje på nettet ble raskt fjernet, og til slutt dukket drakten opp. Etter jul. Til 80 pund. Og den skulle brukes 1. januar – starten på klubbens 151. år. Til tross for at den først bare ble solgt til sesongkortholdere og at klubben annonserte trekning for andre supportere, er den fortsatt tilgjengelig nå til rabattert pris.

Mye av stabiliteten fra november-perioden ble revet bort av skader – et tema som preget hele Rovers-sesongen. Balazs Toth pådro seg en kneskade som holdt ham ute til februar. Scott Wharton spilte ikke igjen før påskehelgen, og Gudjohnsen gikk også stadig ned med problemer. Sondre Tronstad mistet kamper med en hamstringskade, mens Hayden Carters comeback i februar ble kortvarig.

Det understreket ganske enkelt feilene som ble gjort om sommeren. Troppen var for tynn og manglet kvalitet i bredden. Det var ikke nok ligaerfaring, og for mange ukjente spillere klarte ikke å ta steget opp. Det økte også belastningen på de tilgjengelige spillerne, som til slutt brøt sammen fysisk.

Ismael fortjente noe sympati på det området, men hans nektelse av å innrømme at troppen var svakere gjorde ham ingen tjenester blant supporterne. Både han og Rudy Gestede avviste alle påstander om at laget var dårligere stilt etter sommeren. Det var enten løgn eller selvbedrag.

Da januar kom, gjorde franskmannen det klart hva han ønsket: nye spillere – og raskt. De som kjenner Rovers’ januarvinduer visste imidlertid bedre. Man hadde hørt det før.

Eiran Cashin var en strålende signering, og Mathias Jorgensen har vist lovende takter. Men en ekstra spiss kom aldri, og Jorgensen var ikke den «Championship-erfarne» angriperen klubben hadde antydet. Dapo Afolayan har knapt spilt i en Rovers-drakt.

Ismael satte seg igjen i en vanskelig situasjon med supporterne.

– Jeg er ikke bekymret, insisterte han etter at Rovers ble fullstendig utspilt og klart slått på Portman Road.

De lå under 2-0 etter 15 minutter mot et topplag, men måten laget kollapset på var fryktelig. Dette var et lag som sank.

Da den siste kampen i januar nærmet seg, begynte ryktene om Ismaels fremtid å tilta. Rovers hadde gitt ham en lang kontrakt og ikke sparket en manager siden 2017. En kilde fortalte denne journalisten at hovedtreneren ville få sparken dersom laget tapte mot Hull City. Det viste seg å stemme.

Et 1-0-tap på Ewood Park etterlot Ismael på kanten av stupet. Øksen falt på deadline day, intet mindre. Han ledet trening med troppen på Brockhall om morgenen før han ble informert om beslutningen av klubbledelsen. Deretter ble det innkalt til møte med spillerne klokken 12, hvor han tok farvel med troppen. Han var den eneste som forlot klubben, og ingen nye spillere kom inn før overgangsvinduet stengte.

Etter to seirer på 16 kamper lå Rovers i nedrykksplass. Han måtte gå – klubben hadde ikke noe valg. Litt ros skal klubben ha for at de faktisk tok avgjørelsen da de gjorde det.

Rovers, som ofte ufrivillig havner i overskriftene, skapte igjen oppmerksomhet da de ble enige om å hente Nord-Irland-sjef Michael O'Neill. Han skulle kombinere rollen med landslagsjobben ut sesongen, noe som skapte store spørsmål rundt hvor egnet den løsningen var midt i en nedrykkskamp.

Det skulle vise seg å være en inspirert ansettelse. Til Rovers’ forsvar har klubbens manageransettelser oftere vært suksesser enn fiaskoer. Bare Ismael av deres fem siste managere kan egentlig betegnes som en fiasko.

O’Neill hadde knapt mer enn 24 timer på å få skikk på laget. Han ankom klokken 11 fredag formiddag og sto på sidelinjen på Loftus Road 28 timer senere.

– Michael O’Neill, he works when he wants, lød den humoristiske sangen fra bortesupporterne da Rovers vant 3-1 i hans første kamp og klatret ut av nedrykksplassene.

Nordiren fortjener stor ros for jobben han gjorde, men det var enkle grep som fikk det beste ut av den hardt rammede troppen. En tilbake-til-basis-tilnærming basert på å holde nullen og være vanskeligere å slå. Rovers slapp inn mer enn ett mål bare tre ganger på hans 15 kamper som trener. Et vinnermål på overtid i Lancashire-derbyet er omtrent så bra som det kan bli i din første hjemmekamp. Ewood Park føltes gjenfødt den kvelden.

Det betyr ikke at alt gikk knirkefritt. Etter to seirer på de to første kampene begynte svakhetene i troppen igjen å vise seg. Et 1-0-tap mot Oxford United var bunnpunktet, og for meg den eneste gangen jeg virkelig trodde klubben kom til å rykke ned. Det var en av de svakeste prestasjonene jeg har sett på fire år med dekning av klubben.

Laget ble værende sør i landet, og det ble utvekslet sterke ord i et opphetet, men konstruktivt møte på treningsanlegget. Det inspirerte dem til en bemerkelsesverdig comebackseier mot Millwall, hjulpet av et kontroversielt rødt kort. Det ville i det minste fjernet én avgjørelse fra Ismaels liste.

Sannheten er at den uken oppsummerte hele Rovers-sesongen. Manglende evne til å slå lagene rundt dem på tabellen var enormt frustrerende. Likevel var de fantastiske mot topp 10-lagene. Dette laget trives i overgangsspillet, og mer rom til kontringer passet dem godt – noe som sannsynligvis også forklarer den bedre bortestatistikken. Den neste utfordringen blir å finne ut hvordan de skal slå lagene under eller rundt seg på tabellen, spesielt på Ewood.

Comebackseieren på The Den roet nervene, og Rovers fortsatte å plukke poeng. Sikker plass ble, uvanlig nok, sikret på egne premisser før siste serierunde. Seieren på Bramall Lane var like imponerende som noen annen; 3-0 til pause og bortesupporterne i storform.

Det er uklart hva som blir neste kapittel i historien om Blackburn Rovers. Hvis O’Neill fortsetter ved roret, ville jeg vært trygg på en bedre sesong neste gang. De større problemene i klubben kommer ikke til å forsvinne, men en god manager er det beste plasteret man kan ha.

Denne sesongen må være en stor advarsel. Rovers tok til slutt tredje færrest poeng i divisjonen. Tre av lagene som endte under dem fikk poengtrekk. Lynet slår ikke ned to ganger.

O’Neill vet det, og hans holdning om at plassen ikke var noe å feire var helt riktig. Klubben trenger mer av den mentaliteten for å unngå enda en stressfylt sesong neste år.

Hvis ikke, kan den neste Rovers-manageren som setter seg i pressestolen på Bramall Lane kanskje ha noe å feire.