Publisert
10/23/2019
av
Øystein Thorsen
Svært skuffet Mowbray etter urovekkende forestilling.
Bradley Dack hadde i forkant av bortekampen mot Birmingham erklært at laget måtte spille (bra) fotball i mere enn én omgang. Dermed satte angriperen i gang fra avspark, men dessverre var ikke øvrige med, og laget spilte brukbart kun i 20-30 minutter, kampen sett under ett.
Kort sammenfattet et fortjent 1-0-tap i Birmingham.
I likhet med Dack virket det som at vertene hadde bestemt seg for å stå på hele kampen, dermed gikk Birmingham friskt ut fra start. Det er mulig at den aggressive starten rystet Blackburn, for det ble fort baluba i forsvaret. Spesielt var Adarabioyo involvert i noen skumle situasjoner, og utover omgangen ble problemene for Bennett og Downing på venstrekanten stadig større.
Heldigvis var Williams en kilde til ro, selv om han også bidro til en og annen nervepirrende situasjon.
Etter at det første kvarteret var passert begynte Blackburn å få litt mere ro - det vil si den uorganiserte panikken la seg til viss del. Det hindret dog ikke Birmingham fra å fortsette sin offensiv, og spillet fikk foregå nesten utelukkende på gjestenes banehalvdel.
For det var knapt motstand å spore hos de tilreisende. Johnson gjorde feil etter feil på midten, Travis klarte ikke å involvere seg, og etter hvert som omgangen modnet var det bare færre og færre pasningsforsøk som fant fram til en Blackburn-spiller.
Som antydet sto Dack på, og man kan si at han i perioder tok på seg to-tre forskjellige roller, der han stadig trakk lenger og lenger ned i banen for vinne ballen tilbake. På topp fikk Gallagher lite å jobbe med, og duellene han havnet i gikk han sjelden seirende ut av. Armstrong hadde sporadiske muligheter, men han var veldig uvenn med ballen og må ha havnet på en lei prosent med tanke på vellykkede pasninger.
Etter halvtimen spilt sto det dermed oppskriftsmessig 1-0 til Birmingham. Igjen ble en fraværende Blackburn-midtbane passert uten hinder slik at ballen til slutt havnet på hjørnet av sekstenmeteren der en cross ble slått mot Waltons venstre stolpe. Forsvaret var i oppløsning og Colin kunne heade inn 1-0.
Helt på slutten av omgangen fikk Blackburn holde ballen i laget lenger enn to touch - noe som hadde vært trenden den siste drøye halvtimen - og man drømte litt om at gutta skulle stjele en uavgjortstilling til hvilen, i et forsøk på å blidgjøre en tydelig frustrert Mowbray.
Slik gikk det altså ikke, og man funderte på hva Mowbray kunne komme til å si i pausen, og ikke minst om de samme 11 skulle komme på banen igjen.
Mowbray gjorde ingen bytter, men noe må han ha gjort, for gutta begynte godt, og skapte i de første minuttene av andre omgang mere enn hva de hadde gjort hele den første. Den største forandringen var kanskje Travis som plutselig var på rett sted, gikk i dueller, holdt i ball og som til og med kom til skudd.
Dessverre via en motspiller og over.
Gjestene fortsatte å holde trykket oppe det første drøye kvarteret av andre omgang, og følelsen var litt som i første omgang der man hadde sett Birmingham komme nærmere og nærmere sin scoring. For å gi Blackburns offensiv ekstra krutt byttet Mowbray ut Johnson og Gallagher - som begge hadde vært svake - mot Rothwell og Graham. Da var 61 minutter unnagjort, og Graham ga straks Birmingham en ny utfordring, i form av mye tøffere dueller for midtstopperne, men når klokka begynte å dra seg mot 70 minutter meldte Birmingham seg på igjen.
Det kom nesten litt ut av ingenting, men plutselig kom vertene på en rask overgang der Villalba kunne utfordre Walton. Kun minutter etter var de på gang igjen da Jutkiewicz smalt til fra venstre side. En fullstendig utagbar kanon - som heldigvis traff vinkelen - før den spratt via målstreken og ut.
Etter drøye 20 minutters godt spill med sjanser fra Dack, Graham og Downing var det som om lufta gikk litt ut av Mowbrays utvalgte.
Birmingham benyttet seg av dette og fikk igjen kontroll på kampen. Ikke minst drøyde de også en hel del tid når de kunne, så det så ut til at kampen skulle svinne hen i ingenting.
Blackburn ga allikevel ikke opp og klarte å få til en slags sluttspurt de siste ti minuttene.
Det vil si, det dukket opp noen sjanser som på en god dag hadde gått inn. Graham kunne avgjort, men brukte for lang tid på å avslutte - utenfor. Bennett sendte avgårde ett langskudd som sisteskanse Camp med et nødskrik løftet over tverrliggeren, og Williams sendte en suser til side for mål.
Det var uansett ikke nok - eller fortjent - til å ta med en uavgjort.
- En veldig skuffende kveld. Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende som den første omgangen i løpet av disse to og et halvt årene, sa Mowbray etter kampen, i følge Lancashire Telegraph.
- Det var utrolig skuffende, jeg er ikke sikker på hvor det kom fra, og jeg så det ikke komme.
Sjefen la til at andre omgang var bedre, men allikevel ikke god nok, og han måtte slå fast at tapet var fortjent.
Mowbrays analyse er at gutta ikke hadde vilje til å kjempe i mot.
- Det er ikke ofte jeg kan si det om gutta, men i dag hadde de ikke guts, og det må forandre seg raskt. I første omgang manglet vi også forståelsen for hva slags kamp dette var.
Det siste later til å være det viktigste punktet, for Blackburn fremsto som helt utafor, som om de hadde havnet i en helt ukjent sport, og de klarte ikke å justere seg inn før dommeren blåste for pause.
Selv om spillet - i første omgang - var fullstendig fraværende, da laget tapte dueller, ble overmannet og sjelden klarte å holde ballen i laget lengre enn to touch, er det altså viljen Mowbray ser på som det store problemet.
Om den analysen stemmer finnes det garantert mange meninger om blant supporterne, men det som er sikkert er at dette Blackburn-laget svinger enormt i prestasjonene. Har man lært seg å sykle er det ikke slik at man den ene dagen kan sykle på bakhjulet for så å knapt kunne holde balansen dagen etter, så man må nesten spørre seg om Mowbray har et grunnsystem som spillerne virkelig forstår og mestrer?
Med kun to poeng fra de siste fem kampene, hvor svært få sjanser har blitt produsert og med tøff motstand på horisonten, må Mowbray nå virkelig finne flere forklaringer enn kun spillernes vilje til å kjempe.