Fra Blackburn-leiren hadde man før oppgjøret mot naboen Preston etterlyst - og nær sagt lovet - en reaksjon etter den begredelige kampen mot Birmingham. De fleste latet til å være enige om at det ikke skulle bli enkelt mot ett Preston som gjør det godt, men forestillingen på St. Andrews skulle revansjeres. 
Og med to mål av Gallagher i første omgang så det ut til at spillerne skulle få sin etterlengtede revansj.

For det begynte knallbra med et hodestøt fra Gallagher som snek seg forbi Preston-målvakt Rudd, og det allerede etter 30 sekunder. De som hadde rukket å benke seg kunne nesten ikke tro sine egne øyne, men ett vanligvis tannløst Blackburn - og da særlig Gallagher som ikke hadde funnet nettet etter returen til Ewood - hadde tatt ledelsen.

Preston samlet seg, og var nære utligning da Bauer ble for sterk for Nyambe, men headingen var håndterbar for Walton. I stedet kunne Blackburn avansere igjen og i det tolvte minuttet spilte Dack ballen i retning Gallagher og Armstrong. En Preston-spiller var nære ved å stoppe fremspillet, men han fikk ikke ordentlig kontakt med ballen som havnet hos førstnevnte.
Spissen avanserte mot mål, samtidig som han la til rette for avslutning - som vakkert ble satt til side for Rudd - og dermed 2-0.

Med en tomålsledelse før kvarteret var unnagjort kunne man tro at Blackburn skulle få opprettelse etter å ha underprestert i flere kamper den siste tiden. Men Preston var naturligvis klar over at det gjenstod mye tid av kampen, og de hadde ikke til hensikt å la publikum få se dem gi opp. Hjemmelaget justerte kampplanen noe som tvang fram feil hos gjestene, og utover i omgangen så Preston farligere og farligere ut.
Allikevel kom Blackburn til muligheter for 3-0, blant annet ved et skudd fra Evans som gikk via en hjemmespiller og over. 

Kampens lyspunkt var at Gallagher endelig fant nettmaskene igjen - og det to ganger dessuten.

2-0 sto seg til pause, og etter hvilen var det igjen Blackburn som nærmet seg scoring, men Williams sin heading traff ikke mål. I stedet var det et nytt Preston-forsøk som skulle bli tellende i målprotokollen, ni minutter inn i omgangen. En lang ball ble slått inn fra venstre, der en Preston-spiller fikk heade til en lagkamerat som serverte Darnell Fisher på Waltons venstre side av sekstenmeteren.
Innlegget fra Fisher sendte Walton på en skikkelig skovtur, og med sisteskansen ute av bildet var det lett for Barkhuizen å kunne heade i tom kasse.

Dette ga naturligvis hjemmelaget blod på tann, og da tjue minutter var unnagjort stormet Browne inn i Blackburns sekstenmeter. Bennett jaget - og stoppet - Browne, men på ulovlig vis, og kamplederen hadde ingen betenkeligheter med å peke på straffemerket. 
Daniel Johnson sendte Walton til venstre, og ballen til høyre, slik at man kunne se 2-2 på måltavla. 

Blackburn var rystet, men klarte til viss del å holde seg i kampen. De var til og med nære ny ledelse via forsøk både fra Armstrong og Dack, men de klarte ikke å ta fram det lille ekstra som kreves. Samtidig fortsatte Preston jakten på en vellykket snuoperasjon, noe de da også skulle lykkes med da Barkhuizen satte sitt andre for dagen gjennom en sterk avslutning omtrent helt oppe i Waltons venstre vinkel. 
Med det ble Blackburns dårlige form sementert med to strake tap, og ingen seiere på de siste seks.

Mowbrays analyse etter kampen besto fremst av å kalle eget lag, men også dommeren for naiv. Samtidig hadde ikke Blackburn-sjefen problemer med å erklære 1-0-målet som en tabbe fra Waltons side.
- Hadde de ikke fått det første målet tror jeg ikke de hadde scort i det hele tatt, men når det sto 1-2 kom publikum i gang, sa Mowbray i følge Lancashire Telegraph.
- I første omgang hadde de ikke en anelse om hvordan de skulle kunne finne nettet, la sjefen til. 

- Man må forstå hva man er god på og hva man behøver å trene på, slik at man blir bedre. Vi må kanskje bli dyktigere i forhold til hvordan vi håndterer ting, sa Mowbray til lokalavisa. 
En ganske bemerkelsesverdig uttalelse egentlig, for det er åpenbart at ting må håndteres annerledes når man ikke har vunnet på de seks siste forsøkene. 

Dommeren fikk som nevnt sin del av skylden. 
- Jeg høres sikkert ut som en dårlig taper, men jeg har holdt på med fotball i 40 år, og jeg vet hva som er en felling. Aldri har jeg sett spillere på 180 pluss ramle så lett, og dommeren gikk på det gang etter gang. Samtidig ble spillerne mine lurt til å gi bort mange billige frispark. 

Alt i alt var Mowbray svært skuffet, og det er han ikke alene om. Det som er verre er at utviklingen begynner å minne om perioden i fjorsesongen da laget gikk omtrent hele februar og mars uten å vinne, og det er noe Mowbray må ta tak i omgående. 
Snakket om playoff som vi hørte for noen uker siden er nå kun et minne blott. Nå gjelder det å stabilisere laget slik at vi ikke havner i et nedrykksdrama, for veien dit er kort.