Publisert
2/25/2021
av
Øystein Thorsen
Watford ble akkurat så vanskelige som vi fryktet.
Det handlet om å stoppe tapsrekka, men med Watford på besøk var det få som våget å håpe på bedring. Laget spilte i Premier League for et år siden, og er ikke særlig svekket siden da. Og med spillere som Joao Pedro og Ismaila Sarr visste vi at det kom til å bli tøft.
Det var også de to som ordnet en behagelig 2-0-ledelse for gjestene i løpet av første omgang.
Med ti spillere utilgjengelig - fire av disse er som kjent midtstoppere - gjorde Mowbray fire forandringer fra tapet mot Forest. Dack og Rothwell var blant justeringene, noe man kunne håpe skulle true gjestene. Førstnevnte kom dessverre ikke inn i kampen i den grad han hadde evnen til før langtidsskaden, mens Rothwell i alle fall var sterkt delaktig i reduseringen.
Det største spørsmålstegnet før kampstart var nok allikevel hvordan purunge Branthwaite og Harwood-Bellis skulle klare seg i forsvaret.
De begynte ikke aller verst, men da tjue minutter var passert skulle Watford få nettkjenning, i en delvis tilfeldig, delvis klønete situasjon. Det begynte med at Cleverly slo en høy ball mot Blackburns sekstenmeter der Branthwaite sto feilplassert. Mens Joao Pedro hadde blikket på Cleverlys lobb appellerte Branthwaite for offside, før han gikk i duell med brasilianeren.
Joao var den som nådde ballen, som ble sendt i nok en høy bue - over en Kaminski på mellomdistanse - før den landet med en viss dose flaks i åpent mål.
0-1 var ikke god medisin for et hjemmelag som sliter med å få ting til å flyte. Motoffensiven resulterte ikke i all verdens, gutta har uansett ikke for vane å score i første omgang, så ting virket ganske greit fra Watfords synsvinkel. Mot slutten av omgangen ble det panikk i forsvaret der en våken Sarr fikk en fot på ballen slik at ledelsen - tilsynelatende enkelt - ble doblet.
Med tanke på at Watford slo Bristol City 6-0 for ikke lenge siden kunne man nå begynne og frykte det verste.
I stedet skulle vi få et håp om poeng da Rothwell viste ryggrad og presset gjestene, slik at Elliott kunne sette fart mot mål der han hamret inn 1-2 opp i nettaket. Reduseringen kom på best tenkbare tidspunkt, bare et par minutter før pausesignalet. Slikt er godt å ta med seg til hvilen, og det skader heller ikke at gutta klarte å trosse den siste tidens "evne" til ikke å score i første omgang.
Med utsikter til utligning gikk Blackburn frist til verket i andre omgang, men det manglet ikke påminnelser om Watfords trussel, for hvis man skal se på rene sjanser var det gjestene som så farligst ut, selv om Mowbrays utvalgte viste vilje.
I alle fall i et drøyt kvarter.
Da klarte Watford igjen å finne veien til nettmaskene slik at resultatet så ut som en reprise fra oktober. Den tredje i Watfords fremre trio - Ken Sema - fikk avslutte, og selv om avslutningen var god så det hele litt enkelt ut.
Mowbray forsøkte å hjelpe laget fra innbytterbenken. Downing erstattet en Travis som så ut til å ha gått tom for krefter før timen var spilt, og i det 69. gikk Rothwell og Dack ut for Brereton og Dolan. Særlig Brereton var et godt innhopp der han ved flere anledninger viste muskler og vilje, stormende forbi Watford-spillere. Dessverre manglet han dette med å komme til gode avslutninger, men krigerinnstilling takker vi for.
Den innstillingen skulle også gi ham mål nummer to mot Watford denne sesongen da Downing slo en corner inn i feltet som Brereton omtrent fra liggende stilling tvang inn til 2-3.
Helt på tampen var Branthwaite nære å få revansje, nok en gang i forbindelse med en Downing-dødball, men Evertonianeren fikk verken ballen på mål eller ordentlig levert ut i feltet der jaktende medspillere sto parate, og dermed ble det tap nummer fem på rad, der vi nok en gang fikk unngjelde med kun ett måls forskjell.
Mye kan sikkert sies om kampen, og formen generelt, men det føles ganske symptomatisk at man ikke klarer å få noe ut av det ene tette oppgjøret etter det andre. Manglende marginer og mye uflaks med skader ser ut til å bli denne sesongens kjenningsmelodi.