Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Da jeg har prøvd meg som skribent og skrevet om hvorfor og hvordan jeg ble Rovers-supporter så vil jeg gjerne høre hvordan dere andre endte opp med å følge Blackburn.

Ingen historier er for korte og ingen er for lange.

Hvordan endte du opp med å følge Backburn Rovers?


http://www.brscn.no/Hvorfor-ble-det-Rovers_/nyhet/7334

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Jeg endte opp med å holde med Rovers en dag i 91/92 sesongen. Jeg var hos min bestefar og han så på fotball på TV. Jeg husker ikke hvilken kamp det var, men Rovers vant den kampen og etter det har det vært Rovers. 

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Jeg ble fan i 92. Hadde et par svarte og røde fotballsko som det var skrevet Blacburn med liten sølvskrift på. Husker ikle hvilket merke men innbiller meg at det var diadorra;)

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Rundt 95. Fant en sånn text spill på datan som het SMS (Soccer Manager Simulator). Jeg fulgte ikke mye på engelsk fotball da og viste ingenting om lagene. Men Blackburn hadde mye penger på spillet og Alan Sharer, Tim Flowers, og alle de andre gode gammle gutta. Vant enkelt hver gang på spillet. Etter det begynnte jeg mer og mer å innvolvere meg i hva som skjer med Blackburn og slik ble jeg blackburn fan :)

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Som liten unge så var jeg faktisk Swindon supporter (sikkert fordi Fjørtoft spillte der). Men da de rykket ned så fant jeg visst ut at jeg måtte bytte lag, for å ha lag i samme divisjon som naboen som heiet på Leeds. Og på den tiden så sendte vel TV2 det guddommelige programmet "GOAL" som viste det meste fra engelsk toppdivisjon. Da jeg fikk se Blackburn i aksjon med sine herlige drakter og Shearer som notorisk målskårer så var jeg betatt. Blackburn! <3 Så har vært siden 1994, snart 20 års jubileum som Blackburn supporter :)

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Det var sesongen 93/94 at jeg så smått begynte å fatte interesse for fotball, til min brors store glede. Han hadde jobbet intenst med å få meg hektet i flere år, men det tok altså ca. 10 år ut i mitt liv før jeg ble bitt av basillen. Men ting gikk ikke helt som bruttern regnet med, han prøvde så godt han kunne å meg til å følge de røde fra Manchester, men det klinget liksom ikke i øret mitt. Husker vi satt å så en kamp på tv, det var Swindon Town og Jan Åge Fjørtoft som spilte på den andre siden av banen denne dagen. Jeg husker hvordan bruttern jublet da Fjørtoft scoret og Swindon gikk opp til 1-0, jeg jublet med, da jeg egentlig ikke viste hva som skjedde. Men da Blackburn utlignet var jeg opp av sofaen og jublet igjen, overrasket over hvorfor bruttern satt rolig. "Hvorfor jubler du ikke?" spurte jeg. "Dette er ikke bra, Blackburn kan ikke vinne," svarte han. Jeg satte meg ned ved siden av ham i sofaen igjen, skjønte ikke helt hvorfor han ble så glad da Swindon scoret, men ikke da Blackburn gjorde det, jeg satt der og tenkte på dette, men impulsivt nok var jeg opp av sofaen igjen da Blackburn scoret på nytt, jeg så bort på han gretne broren min som satt i sofaen. "Sett deg ned, du vet ikke hva du driver med," sa han. "Gjør jeg vel," svarte jeg provosert over det han sa. Jeg hoppet igjen da de økte ledelsen til 3-1, da reiste han seg å gikk. "Slik søppel gidder jeg ikke å se," sa han. "De er jo gode, de scorer jo mange mål jo," svarte jeg. Han ristet på hodet til meg, og gikk. Jeg skjønte fortsatt ikke stort av hvorfor han reagerte sånn, helt til jeg fant ut at Blackburn var Man Utds argeste konkurrent til ligatittelen, og han følte at Blackburn begynte å knappe innpå forspranget. Fotball var fortsatt ikke det som sto i sentrum i hodet mitt. Det neste minnet jeg har, var at jeg, bruttern og pappa satt å så en ny kamp. Dette skulle vise seg å være den berømte spikeren i kista for min del. Dette var kampen da Blackburn Rovers spilte seg inn i hjertet mitt, og slo Manchester United 2-0. Desverre holdt det ikke til å ta igjen forspranget, men året etter var det jeg som kunne juble høyest. Jeg husker jeg satt i stua og så Blackburn-Liverpool i siste serierunde. Blackburn-drakten på, Blackburn-skjerfet rundt halsen, kakao i Blackburn-kruset og Blackburn-capsen på hodet. Jeg husker jeg satt ved siden av min kjære bror også denne gangen. Han satt å bet negler etterhvert som tiden gikk, og Blackburn kom nærmere og nærmere ligagullet. Jeg husker jeg hylte av fortvilelse da Redknapp scoret på frispark, og Liverpool vant kampen. Smilet ble bare større og større på brutterns ansikt, men en levende vegg ved navn Ludek Miklosko holdt West Ham inne i kampen, og sørget for poengdeling og at Blackburn Rovers skulle bli seriemester i 1995. Jeg husker at jeg hadde lagd ett hjemmelagd flagg for anledningen, heises skulle det, og jeg husker at pappa, under tvil, gikk med på å hjelpe meg med å heise det i flaggstangen. Fikk høre det fra mange at jeg var medgangssupporter, og at jeg var Blackburn-supporter pga at de vant serien og slikt, men jeg visste selv at denne klubben hadde spilt seg inn i mitt hjerte allerede sesongen før...

Sv: Hvordan endte du opp med å følge Blackburn?

Da jeg som liten pjokk i 98-99 sesongen for første gang så match med fatter. Blackburn-Leeds 1-0. Selv om vi rykka ned det året betydde det niks. Et lag som slår fatters må være av ypperste kvalitet og jeg var solgt.