Publisert
5/12/2012
av
Sesongens siste kamp står foran oss. Dessverre har vi ikke noe annet enn æren å spille for.
"Wankership"
På mandag skjedde det som måtte skje. Vår stolte og fantastiske klubb må ta den vonde og lange veien ned til Npower Championship. Populært kalt for "Wankership" og "Underpower Championship". Vi bytter ut arenaer som Old Trafford, Emirates Stadium, Anfield med små brakker som London Road, Vicarage Road og ikke minst hølet som vi kjenner som Turf Moor. For øyeblikket spiller Stevenage kvalifisering for opprykk til Championship, og skulle de lykkes vil Rovers måtte ta turen til Broadway Hall. En stadion som tar hele 6,722 tilskuere.
Inntektene fra TV-rettighetene er enormt lave, kvaliteten på fotballen dårligere og maten smaker sikkert elendig også. Ønsker du å se vårt kjære Rovers på TV? Da må du være griseheldig, og krysse fingrene hver helg for at de blir vist på Viasat Fotball. Alt dette skjedde fordi en indisk familie uten peiling på fotball, kjøpte klubben vår og lot en skotsk idiot få lov til å styre skuta. Jeg kunne mest sannsynlig skrevet en hel bok med negative ting ved et nedrykk, og ikke minst et helt leksikon med stygge ord rettet mot Steve Kean og Venkys. Likevel skal jeg ikke gjøre det, jeg skal nemlig komme med de positive følgene som kommer med et nedrykk (Ja, de finnes!)
En av få Roversspillere som ikke løp i garderoben etter kampslutt.
Positive ting med nedrykk
Selv om vår skotske uvenn nesten har ødelagt ordet "positiv" for oss, velger jeg likevel å benytte det i denne sammenhengen. For hvis vi legger bort alle tanker vi hadde om Premier League og fokuserer på det vi skal igjennom neste sesong, finnes det faktisk noen lyspunkt:
- Antall kamper. Som medlem av Championship får vi den store gleden av av laget vårt skal spille minst 46 kamper. Er man maks heldig kan man få spille hele 49 kamper, og da vil den ene kampen gå på Wembley. Har du noengang sett en Premier League-kamp på Wembley? Nei! Dermed 1-0 til Championship.
- Nostalgi. For en person som meg, som er født helt på slutten av 80-tallet, og som ble forelsket i Rovers på midten av 90-tallet, er det duket for mye nostalgi neste sesong. I løpet av ni måneder skal Rovers besøke stadioner som Hillsborough, Elland Road, City Ground, Portman Road, Selhurst Park. Vi skal spille mot lag som Sheffield Wednesday, Leeds, Nottingham Forest og så videre. Jeg husker enda godt klistermerkealbumene mine med nettopp disse lagene i, og det blir kjekt å møte "nye" lag.
- The Cotton Mills Derby. TV2 og andre medier kan bygge opp rivaliseringen mellom lag som Manchester United og Liverpool så mye de bare vil. Når det kommer til ekte hat, er oppgjørene mellom Blackburn og Burnley blant det største som finns. Graeme Souness har spilt det som er av store derbyer (blant annet Galatasaray - Fenerbache), og han ble sjokkert over hatet og villskapen i disse oppgjørene. Neste sesong møtes vi igjen, og undertegnede kommer definitivt til å være der.
- Kutt i lønnsbudsjettet. Det er selvfølgelig ikke bra når et lag må kutte i lønningene, på grunn av lavere inntekt i klubben. Personlig sett blir jeg likevel ikke lei når spillere som Scott Dann, Morten Gamst Pedersen og andre overbetalte spiller (forhåpentligvis) blir solgt. Når man får se den nevnte Gamst Pedersen prøve/kjøpe en klokke til 1,5 millioner kroner dager etter at klubben har rykket ned, da er det greit om man kutter litt i lønningene.
- Lovende unge spillere. Rovers har nå over tid prestert med tanke på akademiet som imponerer sportslig, et U18-lag som kom til finalen i FA-Cupen, flere spillere som har tatt veien fra akademi til A-lag. Ved et nedrykk kan veien fra akademiet til A-laget være lettere, med tanke på at nivået er lavere. Hvis spill i Championship kan få flere spillere som Phil Jones, Grant Hanley, Jason Lowe, Junior Hoilett og Martin Olsson til å slå igjennom, så kan bli spennende på Ewood Park.
-Ingen galacticos. Selvfølgelig er det negativt at vi ikke får spille mot lag som Manchester City, Chelsea, Arsenal og så videre neste sesong. Det positive er likevel at vi slipper ydmykelser. 7-1 på Emirates, 7-1 på Old Trafford osv. Nesten verre er kamper som de vi har hatt mot Manchester City denne sesongen, hvor alle spillerne har sementert seg fast til egen sekstenmeter i nitti minutter, bare for at det ikke skal ende med stortap. Neste sesong kan det være VI som er den store fisken i den lille dammen, men det avhenger av om Steve Kean fortsatt er manager når vi kommer til august.
- Stemning. Jeg kaster kanskje en brannfakkel her, men det ER bedre stemning på kamper i Championship. Selvfølgelig finnes det unntak, men jeg er sikker på at på den gjennomsnittlige matchen i Championship kontra Premier League, er det bedre stemning. Her er det nesten bare lokale fans, og svært mye mindre turisme enn man finner i Premier League.
Det er som du ser en hel haug med solskinn innimellom all det mørket som vi har vandret rundt i siden nedrykket ble klart på mandag. Det skal selvfølgelig sies at det nok likevel er umulig å være optimistisk hvis kyllingoppdretterne velger å la Kean fortsette. Både vil Blackburn da kanskje ha det laveste tilskuerantallet i hele divisjonen, men det vil også med 99% sannsynlighet bety elendige resultater i enda lengre tid.
Vi skal til Turf Moor igjen neste sesong!
Betydningsløs kamp
Når kampen på søndag sparkes i gang, er det vanskelig å si hvordan det kommer til å gå. Ingen av klubbene har nemlig noe å spille for. Chelsea ender på 6.plass, og Rovers på 19.plass. Chelsea kommer til å bruke kampen som en treningsøkt foran Champions League-finalen mot Bayern München neste lørdag. Blackburn kommer til å møte opp, mye mer enn det er vanskelig å si. Ryktene verserer som vanlig på diverse supporterforumer, og det spekuleres i om spillerne med lavest "kampbonus" kommer til å få spille. Kanskje får vi se den nye Chris Smalling? Er vi ekstra heldige får vi kanskje se den kommende "Dennis Irwin". Fra spøk til alvor, tror jeg nok ikke at vi får se verken Myles Anderson eller Bruno Ribeiro, men spenningsmomentet blir selvsagt om Gael Givet, Steven NZonzi og Paul Robinson spiller.
Laginfo
Hos Chelsea er det knyttet stor spenning til om Gary Cahill og David Luiz rekker å komme tilbake fra skade tidsnok til finalen. Med både Branislav Ivanovic og John Terry suspendert i finalen, trengs de virkelig. John Obi Mikel blir mest sannsynlig spart på søndag på grunn av en kneskade.
Hos Rovers er Bradley Orr ute med skade. Når han ikke har vært på TV for å smiske til Steve Kean, har han nemlig vært på sykehuset for å operere akillesen. David Dunn gikk av med skade mot Wigan, og har fortsatt problemer. Paul Robinson er tilfeldigvis skadet, samtidig som Gael Givet plutselig er frisk som en fisk etter denne mystiske skaden han pådro seg i pausen mot Wigan.
Chelseas tropp:
Cech, Ivanovic, Cole, Luiz, Essien, Romeu, Ramires, Lampard, Torres, Mata, Drogba, Mikel, Malouda, Meireles, Bosingwa, Lukaku, Ferreira, Kalou, Turnbull, Sturridge, Terry, Cahill, Hutchinson, Bertrand og Hilario.
Rovers tropp:
Robinson, Kean, Givet, Dann, Olsson, Olsson, Henley, Lowe, Pedersen, Formica, Yakubu, Hoilett, Bunn, Rochina, Dunn, Goodwillie, NZonzi, Modeste, Petrovic, Vukcevic, Anderson, R.Hanley, Blackman.
Blackburns beste i sist kamp, er ikke med i troppen engang.
Minnene består og fremtiden er blå og hvit!
I den siste tiden hvor alt på Ewood Park har vært håpløst, og hvor vi omtrent har like mange dager med glede, som solskinnsdager i Bergen, har jeg likevel klart å minne meg selv på de fantastiske minnene. Gjennom filmen "Ten years at the top" som Rovers ga ut sist sesong, har jeg kunnet mimre over alle de gode opplevelsene vi har fått i vårt andre opphold i Premier League. Hvem glemmer vel turene i Europa? Tiden hvor vi ble kalt "Bully Boys", og Arsene Wenger tisset i buksa hver gang Rovers poppet opp på terminlisten. Tiden hvor Paul Dickov løp rundt på topp. Han bøttet ikke inn særlig med mål, men herre min hatt for en kriger! Bare det å tenke på midtbanekombinasjonen Robbie Savage og Tugay er nok til å gi meg vann i munnen. Roque Santa Cruz. Kom med enorme forventinger, og innfridde til de grader. Paraguayaneren var rett og slett så "cool" at han måtte spille med tyggegummi i munnen for å opprettholde imaget. Det finnes tonnevis med gode minner, men det beste er ganske nylig. De to møtene vi hadde mot Burnley i 2009/10-sesongen var helt fantastiske. Jeg har aldri i mitt liv vært mer glad over å se en spiller på mitt eget favorittlag filme, enn når Martin Olsson slapp føttene i det han nærmet seg Brian Jensen. (Filming er selvfølgelig en uting.)
Gjennom disse minnene er det lett å tenke på at en dag må himmelen bli blå igjen. Sola må titte frem og kaste lys på alle oss som er glade i de blåe og hvite fra Blackburn. Den dagen kommer til å smake bedre enn både Ligacup-seieren i 2002 og dobbelen over Burnley i 09/10-sesongen. Den dagen kommer folkens, og det er bare å glede seg!
ROVERS TILL I DIE!